Det er fem år siden Anthony Gonzalez nådde sin kommersielle høyde med dobbelalbumet «Hurry up, we're dreaming». Nå er han tilbake med sitt sjette studioalbum, og fascinasjonen for det neonglødende 80-tallet fortsetter med uforminsket styrke. Tåler du ikke sløy saksofon og keytar bør du styre unna, men lar du deg begeistre av slikt vil du fort finne et par nye favorittlåter for sommeren vi har i vente.Det åpner med henda-i-været-låten «Do it, try it», som kanskje kan tolkes å være albumets mantra. «Junk» utviser en alt-er-lov-tankegang. Er det inderlig eller ironisk? Spiller det noen rolle, så lenge det funker? Og det gjør det, i alle fall delvis. «Road blaster» er fabelaktig fengende, «Time wind» inviterer til drinker på dekk i en luksusyacht med Beck ved vokalroret, og «Laser gun» lunter behagelig av gårde.
De instrumentale låtene midt i og mot slutten av platen er også herlig stemningsfylte, selv om «Moon crystal» høres ut som introen til en familievennlig tv-serie anno 1987. Til tider blir det for cheesy for undertegnede. Ta gitarsoloen på «Go!», signert åttitallshelten Steve Vai, kjent for å være en av de ypperste innen stilarten shredding. I mine ører er det helt uutholdelig. «Bibi the Dog» blir i beste fall en morsom snutt, mest irriterende.
På dette albumet tar Gonzalez som vokalist selv et steg bak for å slippe fram andre bidragsytere. I tillegg til Beck og M83s nye vokalist Mai Lan hører vi Susanne Sundfør på den smektende balladen «For the kids». En perle av en låt og nok et solid samarbeid mellom Gonzalez og Sundfør, hun bidro også på låten «Oblivion» i 2013. På sitt beste er «Junk» innsmigrende stilig. Det er dypt overfladisk, til tider barnlig begeistrende, og et passende soundtrack for synthere i sommersol.
Beste spor: «Do it, try it», «For the kids».