Det er en vanskelig balansegang Polly Jean Harvey har begitt seg ut på. Det er flott med artister som engasjerer seg, men hvor langt bør de gå?Hun lyktes fullt ut på fem år gamle "Let England shake". Der lot hun hjemlandet riste i grunnvollene, på en plate med krig som tema.
Denne gang er hun en turist i utlandet. Eller kanskje mer en journalist, reisende sammen med fotografen Seamus Murphy til Kosovo og Afghanistan. Washington er tredje reisemål, kanskje for å vise oss at det ikke står så bra til der heller.
Behovet for å reise, forklarer hun slik: Jeg ville trekke inn luften, kjenne jorden og møte folkene fra landene jeg var så fascinert av.
Det har hun altså gjort. Deretter har hun skrevet ned tingene slik hun så dem. Uten håp, uten løsninger, bare som en skildring. Hun er observatøren. Tilskueren, ikke deltakeren.
Samtidig har hun holdt fast ved kunsten å skrive gode sanger. Det er ting her som fungerer like mye på grunn av melodiene som av tekstene. Åpningskuttet "The community of hope" er en slik sang, en rundtur i et av de mest belastede strøkene i den amerikanske hovedstaden.
Sangen ble sluppet som en singel i forrige måned, og teksten har klart å provosere bydelslederne i omtalte Ward 7. De griper henne i faktafeil og ser slett ikke poenget med sangen. Harvey legger på sin side ikke bånd på seg:
Here's the highway to death and destruction
South Capitol is its name
The school just looks like a shit-hole
Does that look like a nice place?
Kanskje ikkeså rart de ansvarlige blir sure.
Hun følger opp med "The Ministry of Defense", en tøff sang uansett innhold. Dub-poeten Linton Kwesi Johnson låner bort sin mørke stemme.
Musikalsk er ikke dette albumet langt unna forgjengeren, men hun utøver mer rå kraft. Den røffe rockeren hun en gang var, nærmer seg overflaten. Likevel bryter fortiden ikke helt gjennom. Hun har utviklet seg som artist, og det gir hun ikke slipp på.
Sumpbluesen "The Ministry of Social Affairs" er et av de råere kuttene, en sang om en utbombet offentlig bygning i Kabul. Det er deilig å høre Harvey når hun plukker fram den elektriske gitaren.
John Parish var tungt inn på Harvey-albumet "To bring you my love", og siden har han fulgt henne. Her er han produsent sammen med Mark "Flood" Ellis og Harvey selv, samme trio som produserte "White chalk" og "Let England shake".
Han er også en flittig medvokalist, som på "The orange monkey" der de synger:
I took a plane to a foreign land
and said I’d write down what I’d find
Det er altså hva Harvey har gjort.
I "Chain of keys", om en gammel, svartkledd kvinne i Kosovo som har tatt vare på naboenes nøkler. 15 hus som står til nedfalls, 15 overgrodde hager.
I "River Anacostia", om den sterkt forurensede elven i Washington. Hun fletter inn gamle "Wade in water".
I "Dollar, dollar", om en gutt i Afghanistan som ber om penger. Harvey sitter innestengt i en bil i trafikken og ser ham forsvinne i bakspeilet. Det eneste stedet på platen der hun hadde vært i stand til å gjøre en forskjell, men sjansen går fra henne. Med en melankolsk saksofon og gatelyder fades platen ut.
Harvey har reist som en turist til verdens elendighet. Ved å skrive sanger om dette, har hun lagt hodet på blokka. Men det er ingen grunn til å la øksa falle. Hun har beholdt sin troverdighet, uansett hva lokale politikere måtte mene.
Beste spor: "The Ministry of Defense", "River Anacostia", "The Ministry of Social Justice ".