Solid. Gjennomført. Lekkert. Oser kvalitet. Aurora mottar med rette rosende ord og åpne armer verden over. Her kan lytteren trygt lene seg tilbake og vite at alt stemmer. Her er det ingen slinger i valsen, og en kan trygt ta del i dansen der Auroras stemmeprakt leder an.Mange av låtene er allerede godt kjente for et norsk radio— og festivalpublikum, som «Running with the wolves» og «Runaway». Nye «Warrior» er like mektig som tittelen tilsier og var en av favorittene sist jeg så Aurora live. «Murder song (5, 4, 3, 2, 1)» har fått en kledelig kul innpakning og er kanskje det sporet med mest kant.
Universet er hennes eget. Lett naivistisk, smått mystisk, unektelig nordisk. Aurora kan ta de store ordene i sin munn, kommunisere de store følelsene, uten at det oppleves som klisjeer. Kjærlighet, sorg, undring, savn. Det er få forunt å kunne formidle disse på en like naken og troverdig måte, særlig når en del av tekstene nærmer seg melodrama. Dramatisk kan også karakterisere deler av produksjonen.
«Under the water» er et eksempel hvor det blir unødig voldsomt, «Black water lilies» likeså. «Home» er en ren maktdemonstrasjon når det kommer til rekkevidde, men låten i seg selv er helt ordinær. På herlige «I went too far» lykkes hun i en balansert lek med kontraster: Blødende sår formidlet gjennom livsbejaende pop, ja takk!
Mot slutten er jeg nesten glad det er over. Denne anmelderen ble mettet på frosne tårer og inderlig stemmeprakt. Jeg er nysgjerrig på fortsettelsen. Med litt mer kant kan Aurora bli en framtidig favoritt, også hos meg.
Beste spor: "I went too far", "Warrior", "Murder song (5, 4, 3, 2, 1)".