Produsent Josh Homme sier i intervju med New York Times at innspillingen hjalp ham å komme gjennom tiden etter terroristangrepet på konsertlokalet Bataclan i Paris. Han spiller tidvis med bandet Eagles of Death Metal og skulle ha stått på scenen den kvelden i november, men forandret planene. 90 mennesker ble drept.Samtidig har Iggy Pop nylig mistet sin gamle samarbeidspartner David Bowie. Nå prøver Pop og Homme å plukke opp tråden etter de Bowie-produserte albumene "The idiot" og "Lust for life", begge fra 1977. Ikke for å gjenta dem, men for å lage noe i den retningen de pekte.
De to platene fikk for øvrig Homme til å skrote bandet Kyuss på 90-tallet. Han hørte på dem og fant ut at Pop allerede hadde sagt det han forsøkte å si.
Dette er nummer 17 i rekken av soloalbum fra Iggy Pop, men Homme bidrar med vokal, gitar, bass, keyboard og perkusjon. I tillegg har han hentet inn gitarist Dean Fertita som han spiller med i Queens Of The Stone Age.
Fjerdemann er trommis Matt Helders fra Arctic Monkeys. For å understreke at dette er noe mer enn en solotripp, er alle fire avbildet og navngitt på omslaget.
Det var Iggy som kontaktet Homme. De ble enige om å stille med halvferdige ideer, slik at sangene kunne lages ferdig sammen. Selve innspillingen tok bare tre uker.Neste måned fyller Iggy Pop 69 år. Det er ikke så rart at platen dveler rundt temaet om hva som er igjen når du har gjort ditt. Hva skjer når du ikke lenger er til nytte for andre? Klarer du da å leve med deg selv?
"Gardenia" er det mest Bowie-aktige her. Den skaper en følelse av at noen tar arven videre. Pop synger om en black goddess med en hourglass ass. En plate om alderdom, ja vel, men også om sex. Iggy er Iggy.
"American Valhalla" ligger heller ikke langt fra Bowie-land. Teksten ligger nær platens kjerne. Ved veis ende står den gamle krigeren og lurer på hva som vil komme. Finnes det noen belønning?
Where is American Valhalla?
Death is the pill that's hard to swallow
Is anybody in there? And can I bring a friend?
I'm not the man with everything
I've nothing, but my name
Åpningskuttet "Break your heart" har en snakkeavslutning à la Lou Reed. I 'm gonna break into your heart till it all comes crashing down , lyder like mye som en trussel som et løfte. "In the lobby" er ikke mindre truende, men minus kjærligheten.
I "Sunday" får vi Iggys oppfatning av artistlivet: Hardt arbeid, der du befinner deg i en tilstand av panikk halve tiden, under konstant press og slett ikke sikker på at noen liker deg. Låten har et etterspill med strykere og går fra det stakkato nervøse til det vakkert myke.
"Vulture" har ørkenpreget som passer en plate spilt inn i Joshua Tree i Mojave-ørkenen. "German days" er også dyster, men lysner når Iggy synger om glittering champagne on ice .
"Chocolate drops" er mykere, helst fordi de brutale strengene til Homme erstattes av tangenter. Teksten er derimot en annen sak:
So when everyday is judgement day, I won't pray
When there's none to share
that empty chair, well OK
Niende og siste kutt "Paraguay" åpner a cappella. Deretter kassegitar og en erklæring om å dra dit taperne gjemmer seg, til Paraguay. Iggy synger I just thought, well fuck it man, I'm gonna pack my soul and scram . Aggressiv tralalaing. Dommedagskomp. Til slutt en snakkende Iggy Pop, sint og kul på samme tid.
Det er nesten så en skulle ønske at dette ble hans siste sang.
Beste spor: "Break into your heart", "Gardenia", "Paraguay".