Det hjelper ikke å ha et stjernelag av musikere i ryggen, hvis ikke ordene treffer lytteren hjemme. Ved første gjennomhøring er jeg lunken til åpningen av platen fra den lokale duoen Odd Ragnar Waade Ommundsen og Per Henning Uppstad, enten det handler om telefon-apper eller bossbiler.For noen vil sikkert kuttene vekke begeistret gjenkjennelse, men for meg faller brikkene først på plass med sjette kutt. Og det gjør de til gagns. "Sommaren er som han er" er en herlig vise om den norske sommeren, nydelig koret av Aina Økland Schøld og med John Liljas varme kontrabass. Her skildres drømmen om å ligge på en luftmadrass på Svihusvatnet, det særegne ved norsk sommervarme og alle avslutninger man må lide seg gjennom før sommeren kan erklæres for åpen.
Flere perler følger, som "Rir i ring" med Helldorado-intro av Dag Sindre Vagle. Dessuten er det et morsomt poeng at å høre om ålens fantastiske vandring til Sargassohavet, gjør det lettere å tro på nissen. "Ein lange vei (Saragasso)" heter sangen. Alt hva en blå strek på graviditetstesten fører med seg, er elegant fortalt i "Blå strek (Walk the line)".
Denne setter sluttstrek, og dermed våkner lysten til å spille de 11 kuttene på nytt, og på nytt, for å høre hva jeg ikke fikk med meg første gang. Som "Står eg i botn der?" med oppfinnsom melodi og fint refreng. Platen handler stort sett om familielivet; om forholdet til ektefellen og slitet med ungene.
Produsent er Inge Engelsvold, som bidrar med trekkspill, tangenter og blåsere. Musikerne Arne Olav Nygard, Karl-Dag Kjosavik og Øyvind Jacobsen må også nevnes.
Beste spor: "Sommaren er som han er", "Rir i ring", "Blå strek (Walk the line)".