Violent Femmes var blant bandene vi skrøt uhemmet av her i avisen på 80-tallet, mens begeistringen kjølnet utover 90-tallet. Det er omtrent i tråd med slik bandet generelt ble oppfattet.Åpningskuttet på den selvtitulerte debuten i 1983 var "Blister in the sun". Sangen ble stående igjen som en hjørnestein, og albumet inneholdt også minneverdige minutter som "Kiss off", "Add it up" and "Gone daddy gone".
Milwaukee-bandet havnet aldri høyt på den amerikanske albumlisten, men solgte jevnt og trutt. Etter åtte år nådde de platina-kravet for debuten. Gjennom karrieren har de passert et samlet platesalg på ti millioner, slett ikke dårlig for et alternativt rockeband med merkelappen folkpønk.
I dag er den opprinnelige trioen Gordon Gano, Brian Ritchie og Victor DeLorenzo blitt til Gano, Ritchie og John Sparrow. Trommiser har en tendens til å komme og gå, og Sparrow er den fjerde i rekken og ny av året. Han kommer fra Violent Femmes' eget backingband Horns of Dilemma og erstatter Brian Viglione, som er med på platen.
Det er gått 16 år siden forrige studioalbum. Noen konsertplater har dukket opp, og i 2009 kom singlen "Crazy" som svar på at Gnarls Barkley hadde tatt med "Gone daddy gone" på debutalbumet "St. Elsewhere".
Det hører med til historien at Ritchie i 2007 saksøkte Gano. Han hevdet at han blant annet hadde vært med på å skrive "Blister in the sun", uten å se noe til pengene. De kom til et forlik i 2012.
Dermed var det klart for konserter igjen, først på Coachella-festivalen året etter. Riktignok uten trommis Victor DeLorenzo, som sluttet i høylydt protest etter at han ble nektet en større bit av kaka. Ny mann ble Viglione.Neste skritt ble fjorårets ep "Happy new year", før de begynte på albumet. Produsent er Jeff Hamilton, fra nevnte Horns of Dilemma. Med på platen er også Kevin Hearn fra Barenaked Ladies, bandet som Violent Femmes turnerte sammen med mens innspillingene pågikk.
Brorparten av sangene er hentet fra Ganos arkiv, mens søstreren Cynthia Gayneau bidrar med "What you really mean". Det er en vakker sang, et godt stykke unna rølpepreget du finner på resten av platen.
De gjør ikke noe forsøk på å flytte musikken ut av 80-tallet. Det er sikkert smart. Violent Femmes er best når de svømmer mot strømmen, men folkrocken fikk en kraftig oppblomstring etter debutalbumet til Mumford & Sons i 2009. Gano & co kunne fort falt for fristelsen til å etterlikne etterliknerne.
Bandet er isteden sitt gamle jeg, på en plate som gjenspeiler behovet for nye låter å presentere fra scenen. "Her er noe vi kan bruke", virker å ha vært målet for Ganos lytting til gamle kassetter og lesing av støvete notatbøker. Samtidig trekkes tråden tilbake til bandets unge år. Likte du dem da, er sjansen stor for at du vil nikke fornøyd til dem nå.
Gano har også satt seg ned sammen med andre for å lage nye ting. De profesjonelle låtskriverne Sam Hollander og Dave Katz er med på “Holy Ghost” og "Foothills", mens gjengen har fått med seg Kevin Griffin fra Better Than Ezra for å komme i mål på "Issues".
Alle disse er blant platens bedre kutt, selv om de ikke skiller seg så mye ut. Gano sørger for at Violent Femmes-preget er intakt, og det beste med platen er egentlig at bandet er tilbake.
I'm not done, I'm not through yet
my heart won't let my mind forget
synger 52 år gamle Gordon Gano i avslutningskuttet "I'm not done". Han burde ha noen gode år igjen.
Beste spor: "Memory", "Issues", "Foothills".