Settingen en litt bakfull søndag, deilig døsen i en varm sofa med regnet piskende mot vindusruten, viste seg å fungere finfint for Anne Lise Frøkedals folkpop.Sangeren fra Harrys Gym og I Was A King har gått solo, motivert av muligheten til å eksperimentere med å blande sjangre hun selv liker. Pop og folk møter electronica. Det låter nedstrippet og organisk, det er utforskende, men helhetlig – og det er fryktelig fint.
Åpningslåten «W.O.Y» er en søt affære som smyger seg inn i øregangene, før de småtrolske folkinspirasjonene introduseres for fullt på «Cherry trees» og «The man who isn't here». Folkemusikerne Olav Christer Rossebø og Ingeleiv Berstad setter et distinkt preg på albumets lydbilde. Sammen med Thea Glenton Raknes på trommer og vokal og Erlend Ringseth på tangenter utgjør de Familien, bandet som følger Frøkedal.
På singelen «The sign» skrus tempoet opp, og den fremkaller en akutt lengsel etter lyse vårkvelder og festivalkvelder i skumring. Det er likevel den tristvakre «Misery» som rører mest ved undertegnede, i tillegg til elektroflørten i «Kid». Stemningen på albumet balanserer mellom urovekkende og oppløftende. Ifølge Frøkedal selv handler tekstene om mennesker som står foran en stor forandring i livet, på godt og vondt.
Som produsent har hun lykkes i å koke opp et produkt som ikke inneholder et gram overflødig fett. Det er stramt på en behagelig måte. Frøkedals prosjekt er helstøpt. Det viser seg også i estetikken rundt, ikke minst i musikkvideosamarbeidet med regissør Vibeke Heide. Frøkedals plate bør nå et internasjonalt publikum, og ved lanseringen er bandet allerede ute på sin europaturné.
14. april spiller de på Tou Scene i Stavanger. Oppmøteplikt.
Beste spor: "Misery", "Kid", "Hold on dreamer".