Elton John har en karriere som har gått høyt opp og langt ned, fra en gyllen første halvdel av 70-tallet til en stadig mer uinteressant platerekke de neste tiårene.Mot alle odds var han tilbake som en å regne med på "The union" i 2010, et samarbeid med Leon Russell. Remiksalbumet "Good morning to the night" med Pnau to år senere sendte ham til førsteplassen i Storbritannia, mens "The diving board" (2013) ga ham hans høyeste plassering (nummer fire) som soloartist i USA siden "Blue moves" i 1976. Salget stoppet imidlertid raskt.
Dermed er vi framme ved hans 32. studioalbum. Produsent er T-Bone Burnett, mens Bernie Taupin er hans trofaste medkomponist. Forrige gang fikk Burnett ham til å gå tilbake til lydbildet fra tidlige år og utstyrte ham med nye musikere. Nå er Eltons vanlige gjeng tilbake, noe som fører ham tilbake på et mer kjent showspor.
Et unntak er melankolske "Tambourine" mot slutten av albumet. Den har et lydbilde som kler 68-åringen fra Middlesex bra. Ikke dermed sagt at smaken av myk sørstatspop på resten av platen er upassende. Han har laget et etter forholdene friskt album, med et ekko av den Elton som forsvant med 70-tallet. Bare hør singlen "Looking up". Ikke helt "Honkey cat", men av samme familie.
Balladen "A good heart" lyder også kjent. Elton befinner seg i sitt eget retroland, men skriver han nå sanger vi vil huske? Du må tilbake til filmmusikken til "Løvenes konge" i 1994 før du finner noe som har festet seg, hvis vi ser bort fra repetisjonen av "Candle in the wind" tre år senere. Han skriver ikke med store bokstaver i sangboka lenger, men han lager musikk som flyter behagelig forbi.
Easy listening, ble det en gang kalt.
Beste spor: "Blue wonderful", "Guilty pleasure", "Tambourine".