Det mangler ikke på innspillinger av Brahms’ fiolinkonsert, den mest storslagent anlagte og vanskeligste av alle fiolinkonserter i det klassiske -romantiske repertoar. Blant de øverste teller utgivelser av mange kvinnelige utøvere: Ginette Neveu, Anne-Sophie Mutter, Victoria Mullova, og nå Janine Jansen.
Konserten krever vital kraft, og det har alle disse utøverne. Men dertil kreves følsomhet og sarthet. Og hør her på Janine Jansen, etter kadensen i første sats, der orkester og solist tar over. Nydeligere spilt har jeg ikke hørt det.
Tonen er også usedvanlig ren, og lysende i de øvre registrene. Kjempesprangene (noner, dvs. over ni toner) tas lett og avslappet, men med kraft. Den langsomme satsen domineres av det lyriske og melodiøse. Etter den vakre obomelodien, tar en rik orkesterpallett over med fiolinen, som varierer og figurerer det sanglige temaet. Avslutningssatsen er, ikke uvanlig hos Brahms, inspirert av det ungarske,og får her en rytmisk kraftfull fremføring.
Det er tydelig at Jansen og Pappano går særdeles godt sammen. På rekordtid har Pappano gjort Santa Cecilia-orkesteret i Roma til et topporkester. I Bartóks første fiolinkonsert, som først ble oppdaget i slutten av 1950-årene, spiller London-symfonikerne. Også med dem har dirigent og solist lang erfaring.
Konserten begynner med en frase på fire toner, den såkalte kjærlighetsakkord, som skulle symbolisere nærværet av Bartóks elskede, den ungarske fiolinisten Steffi Geyer. Det er første gang Brahms og Bartók kobles sammen på plate. Begge konsertene går i D-dur, begge har til tider noe sart og kjærtegnende ved seg. Bartók spilles strålende av Jansen, de lysende og syltynne høye tonene fremkaller den umiskjennelige frysningen på ryggen.