Finsk tryllekunst og Beethovens sprengkraft.
Kimmo Hakola skrev sin klarinettkonsert (2001) spesielt for kveldens solist, Kari Kriikku, og han påstod i verkorienteringen før konserten at bare Kriikku var i stand til å spille den. Og jammen krevde dette verket en oppvisning av virtuost artisteri. Samt både skuespillerkunst og danseferdigheter. For ikke å si diverse ablegøyer som solisten behendig la inn for å appellere til publikum.
Førstesatsen var kaotisk og inneholdt mange innskytelser og hugskott, men i kadensen var det en fryd å følge solistens ekstreme virtuositet som nærmet seg tryllekunst. Her spilte solisten mot orkesteret, slik ordet ”konsert” (strid) markerer: en kamp mellom solist og orkester. Den langsomme andresatsen som på sett og vis var melodisk, klang likevel ganske tomt. Her var effekter og iallfall én lengre melodisk linje som berørte, men ellers var det hele nokså likegyldig. Tredjesatsen hadde en komplisert og vill rytmikk (7/8-dels takt) som ledet over til sistesatsen, det desiderte høydepunktet, der klezmer-musikken tar overhånd, dvs. en dansepreget verdslig musikk (ofte i brylluper) som stammer fra de øst-europeiske jøder (det jiddiske). Hovedmelodien her, i harmonisk moll eller såkalt sigøynermoll, klang uendelig vakkert. Og publikum satte pris på dette verket som også var et opptrinn: sjelden opplever vi at begeistringen er så overveldende før konserten er slutt.
Etter pause fikk vi Beethovens symfoni nr. 3, kalt Eroica-symfonien. SSO har spilt dette verket utallige ganger tidligere, med forskjellige dirigenter, både de som sverger til historisk oppførelsespraksis og de som vil ha et klangbilde fra den store symfoniske tradisjon, ikke ueffent kalt ”streamlining con brio”. Vasquez gjorde noe midt mellom: Den var ikke heroisk tvers gjennom, selv om alvoret og den store gestikk ikke manglet. Det gjorde heller ikke sprengkraften (særlig i 1. sats), den dramatiske tilspissingen. Men dominerende var også dansen og det danseaktige; humor og parodi fikk også denne tolkningen godt frem. Unntaket er selvsagt sørgemarsjen. Denne hadde til gjengjeld ingen skjebnetung patos over seg, selv om man kunne være enig med Furtwängler i at epilogen mot slutten her uttrykker en ”ordløs sorg”. Her manglet det noe.
Harnoncourt, som har gjort en av de beste fremførelser av Eroica, har sammenlignet sørgemarsjen med en prests begravelsespreken: ”Først sier presten at alle sørger og er triste og at denne personen er død; så beskriver han personen; så prøver han å trøste de pårørende, men trøsten fungerer ikke; og så sier presten at ”i virkeligheten er han ikke død”; og i siste fjerdedel av talen snakker han om troen på den evige liv”.
På samtidens lyttere gjorde dette verket et voldsomt inntrykk. De ble forbauset, rådville, ja, skremt. En så lang førstesats i en symfoni var aldri skrevet før. De to kraftige akkordene i begynnelsen, smell eller bjeff som Håkon Vestly treffende sa i verkomtalen, sjokkerte. Komponisten Zelter, en venn av Goethe, skrev om Beethoven at hans verk var ”som barn hvis far er en kvinne eller mor er en mann”. Altså et monster. Beethoven var selv klar over at hans symfoni innvarslet noe nytt.
Er den klassisk? Nei, hvis klassisk oppfattes som det harmoniske, balanserte, veloverveide. Ja, hvis klassisk med Nietzsche oppfattes som den store stil, som huser det uhørte og skremmende. SSOs tolkning hadde ikke noe uhørt ved seg. Til det var den for lett og lekende. Men det var en tolkning og en utførelse som kan måle seg med mange orkestre i øverste divisjon.
Les også: