Det er mange måter å karakterisere den syngende stemmen på: gullstrupe, honningstemme, skinnende stemme. Kaufmanns tenor har stor gjennomslagskraft, men blir aldri skingrende eller tom. Best er den kanskje karakterisert som flytende gull. Den er også ganske mørk, og det fascinerer. I tillegg til at sangteknikken er fremragende.
Før jul opptrådte han for et kresent italiensk publikum i alle operaers høyborg: La Scala. Og der ville applausen ingen ende ta. Innkallingene varte en snau time før publikum ga seg. Han har spilt og sunget i en rekke operaer, nå sist i Wagners Parsifal. Til våren spiller han i nok en Wagner-opera, Mestersangerne. Han har også sunget inn Schuberts Winterreise. Det er første gang han gir ut en Puccini-plate med arier. Tidligere kom en Verdi-plate med arier.
Den himmelsk vakre Nessun Dorma er som kjent fra Puccinis opera Turandot. Han synger den med karisma og vokal skjønnhet. Så følger ariene på rekke og rad: Fra Manon Lescaut, La Bohème, Tosca, Madama Butterfly, La Fianciulla del West og de tidlige Puccini-operaene Edgar og Le villi, som Kaufmann vil så et slag for. Og vi må gi ham rett: Her finner vi mengder avherlig musikk og fortryllende melodier.
En annen styrke hos ham er at han varierer stemninger og følelser raffinert og karakterfullt. Han har en fleksibel italiensk lyrisisme i det italienske repertoar. Stemmen har stor spennvidde, fra det kraftfulle, som aldri blir anstrengt, til det svakeste pianissimo. Den gode diksjonen, den kontrollerte pusten og ikke minst intensiteten i uttrykket berører oss sterkt.