80-tallet var ikke noe godt tiår for John Cale. Kokainbruken som hadde vært spennende på 60-tallet og ukontrollert på 70-tallet, begynte for alvor å gå ut over karrieren. Mislykkede album, pinlige konserter og fødselen til hans datter fikk ham til å kutte misbruket midt i tiåret.
Før det gikk galt, rakk han å gi ut platen «Music for a New Society» i 1982, en siste kraftanstrengelse før elendigheten satte inn.
Platen fikk flotte kritikker, men ble en kommersiell fiasko i forhold til «Honi soit» året før. I et intervju med «Uncut» 30 år etter utgivelsen sier Cale at han bare har vonde minner om platen, men er stolt av hva han forsøkte å si med den. Det handler om smerte og lidelse. Om hva et menneske er.
Nå har han spilt inn sangene på nytt, og for Cale gjør de fortsatt vondt. Gamle sår ble åpnet under arbeidet. Han begynte å hate skikkelsene han hadde skrevet om. Det var på tide å tilføre sangene ny energi, men midt i dette arbeidet kom beskjeden om at Lou Reed var død.
Sorg ble til sinne og også til styrke, til en utdrivelse av ting som er gått galt og som ikke kan endres. Nyinnspillingen av en oversett plate fra 1982 ble en reaksjon på en annens død.
Det siste har Cale vært gjennom før. «Songs for Drella» (1990) er spilt inn sammen med Lou Reed, en plate om mentoren Andy Warhols død. Det var deres første samarbeid siden Velvet Undergrounds «White lightning/White heat» (1968), en innspilling som endte med at Cale sverget på aldri å jobbe med Reed mer. Dermed fikk Cale sparken fra en av rockehistoriens mest innflytelsesrike band. Reed sluttet i 1970, mens bandet holdt det gående til 1973.
Cale solodebuterte med «Vintage violence» i 1970 og markerte seg for alvor med «Paris 1919» tre år senere. «Honi Soit» (1981) er eneste soloalbum som har havnet på den amerikanske hitlisten, på 154. plass.Ingen storselgende soloartist altså, men en som fram til 1982, og sporadisk siden, har fått mye skryt. Han hadde et fint comeback med «Shifty adventures in Nookie wood» i 2012, og «M:FANS» viser at ilden fortsatt brenner i 73-åringen.
Hør bare hvordan «Changes made» forvandles fra et ensomt nødrop til en kampsang med kraften fra en hel hær i ryggen. Hvordan «Thoughtless kind» endres fra urolige tanker om ting som gikk galt, til en sterk erklæring om gammelt vennskap. Det er ikke vanskelig å koble denne sangen til Lou Reed.
Det samme gjelder «If you were still around», supplert med en hjerteskjærende video. Denne åpner med Cale liggende i fosterstilling, før bilder av avdøde venner glir forbi mens han skriker lydløst. Lou Reed, Sterling Morrison, Nico, Andy Warhol og Edie Sedgwick.
«Close watch» lykkes han ikke helt med, men den opprinnelige pianoversjonen er sterk, inkludert sekkepipeavslutningen. Som for å bøte på dette, pakker han nå «Broken bird» flott inn med et nakent piano.
Det nye albumet teller både de nye innspillingene, remastrede utgaver av de gamle og noen bonuskutt.
«If you were still around» kommer i to nye versjoner, med og uten kor. I tillegg får vi gamle og fine, akustiske versjoner av «Chinese envoy» og «Thoughtless kind», som ble tatt noen skritt videre i studio før Cale var fornøyd i 1982. «Back to the end» var en sang som ikke kom med den gang, men som nå serveres i en flott utgave.
John Cale har ikke gjort en fantastisk plate bedre. Han har derimot gjort den helt annerledes og like enestående.
Beste nyinnspilte spor: «Changes made», «Thoughtless kind», «If you were still around», «Back to the end».