Å sette artister opp imot hverandre basert på sjanger og kjønn, er et grep som sjeldent fører til mye godt. Undertegnede er derimot veldig glad for at nasjonen de siste par årene har løftet fram en rekke kvinnelige soloartister som opererer i landskapet «kjølig elektronisk pop». Farao, Emilie Nicolas, Susanne Sundfør og Aurora er alle dyktige artister og potensielle eksportartikler for et pop-Norge i vekst.Marte Eberson føyer seg pent inn i rekken, samtidig som hun gjør et par grep som gjør at hun skiller seg ut. Hun er relativt ukjent i norsk offentlighet, men som musiker er rutinert. De siste årene har hun traktert tangentene i Highasakite, som slipper sitt tredje album i mai.
«Mad boy» åpner variert og vakkert. Den mollstemte synthmelankolien som dominerer lydbildet, kan spores tilbake til Depeche Mode, den distanserte mystikken minner om Chromatics. På «Leon» har hun en tydelig skjelven i stemmen og avslører (kanskje bevisst) at hun har et begrenset register, som hun likevel vet å utnytte. Merk også det vakre mellomspillet som ikler låten en nær sakral stemning.
«The meeting» viser finesse, med lekre detaljer i lag på lag, perfekt avstemt mot hverandre. Med «Warriors» skrus tempoet ned, og her minner hun farlig mye om flere andre. Jeg sliter med å forstå hvorfor akkurat denne låten er blitt valgt som første singel. Den er nest siste låt ut av bare åtte låter, og når avslutningen «Calling you» ikke makter å gi albumet det euforiske løftet jeg hadde håpet på, sitter jeg igjen med et litt uforløst inntrykk.
Jeg håper Eberson skrur elektroknottene enda strammere i framtiden. Hun kunne gjerne ha tatt steget fullt ut og laget en enda mer alternativ elektronisk plate.
Beste spor: «The meeting», «Leon».