Presangen er neppe den vi ønsket oss, men en vi kan lære å like. Dette er ikke glam-Bowie, pop-Bowie, danse-Bowie eller kunst-Bowie. Dette er noe nytt fra han som kalles rockens største kameleon.Kallenavnet antyder en som glir inn i bakgrunnen, og det blir feil i Bowies tilfelle. Men egentlig er det riktig likevel: Det er en myte at kameleonen skifter farge etter bakgrunnen. Den skifter farge etter følelsene, for å sende signaler.
Det er der vi har David Bowie. Slik han på 60-tallet skiftet etternavn fra Jones til Bowie for ikke å bli tatt for å være Davy Jones fra The Monkees, har han skiftet stil hver gang vi trodde vi visste hvem han var.
Så hvem er han nå? Han er noe nytt. Leter du likevel etter en kobling, må det være Berlin. Det var der han unnfanget albumene "Low", "Heroes" og "Lodger" på slutten av 70-tallet. Det er der ep-en "Baal" (1982) henter sangene fra. Uten at den nye musikken nødvendigvis likner.
I et intervju med "Rolling stone" sier Bowies evige medprodusent Tony Visconti at de lyttet mye på Kendric Lamar. Ikke for å lage noe likt, men for å blåse i sjangeren på samme måte. I Lamars tilfelle hip hop, i Bowies tilfelle rock.Om noe, er dette jazzinfluert. Bowie hentet inn saksofonist Donny McCaslin og kvartetten hans etter å ha hørt dem på en jazzklubb i New York. Samtidig er dette industriell rock, avant-garde og ballademakeri.
Han åpner med ti minutter lange "Blackstar", en sang som sies å handle om IS og religionens mørke side. I hvert fall er det en urovekkende, saktebrennende sang, som letner etter halvgått løp. Da hører du ekkoet av klassisk Bowie. Opprinnelig var dette to kutt, før de ble satt sammen.
Mot slutten mørkner det til igjen, i ren apokalyptisk stil. Bind for øynene, solformørkelse, levende fugleskremsler på korsene. Det er filmklipp som dette som gir deg mareritt om nettene. On the day of execution only women kneel and smile , synger Bowie.
Han gjør det ikke noe lettere for oss i "'Tis a pity she was a whore", der instrumenteringen skaper ubehag med hip hop-beat og frijazz-saks. På Youtube ledsages sangen av opptak av luftangrep, og det passer skremmende bra.
"Lazarus" har en noe streitere melodi, men er langt fra noen poplåt. Kuttet er skrevet til den ferske musikalen av samme navn, en slags oppfølger til filmen "The man who fell to Earth" fra 1976, der Bowie spilte utenomjordiske Thomas Newton.
"Sue (or in the season of crime") har et urolig jazzkomp og en tekst om forhold som går i stykker. Sue, the clinic called, The x-ray's fine, synger Bowie.Noe har føltes galt. Det er gått bra, men Sue forlater ham idet verden ser lysere ut.
"Girl loves me" er et lavmælt kutt, men i en annen Bowie-æra kunne dette vært en ny "China girl". Pussig nok synger han om Cheena, uttalt som Kina. Teksten låner ord fra nadsat, språket Anthony Burgess oppfant da han skrev "A clockwork orange". Pluss fra polari, en slang i det homofile miljøet i London på midten av 1900-tallet."Dollar days" ble skrevet i studio, en forholdsvis myk låt. Strykere i bakgrunnen og McCaslins saksofon langt framme.
Sjuende og siste kutt er "I can't give everything away" fortsetter i samme spor. Vi trengte denne avslutningen, selv om teksten ikke er like velvillig der den åpner med I know something is very wrong.
Tre år gamle "The next day" sprikte i flere retninger. Platen var bra, men ikke det kapitlet i Bowie-sagaen som skrives nå. Et mørkt og dystert et, men med lysglimt.
Beste spor: "Blackstar", "Lazarus", "Girl loves me".