Det var ikke mange som levnet Peter Hook, Stephen Morris og Bernard Sumner en sjanse da de dannet New Order sommeren 1980. De var de tre gjenværende medlemmene fra Joy Divison, etter at frontfigur Ian Curtis tok livet av seg i mai samme år.
Men bandet var tross alt blitt dannet av barndomsvennene Hook og Sumner. Opprinnelig kalte de seg Warsaw og fikk etter hvert med seg Curtis og trommis Morris. I løpet av sine to studioalbum ble de stående som selve overgangen fra 70-tallets pønk til 80-tallets alternative musikk. Postpønk kalles det, altså det som kom etter pønken.
Joy Divison-kvartetten hadde en avtale seg imellom om de ikke skulle fortsatte under samme navnet uten alle fire medlemmene. To måneder etter Curtis' død, opptrådte de tre andre igjen. Først uten navn, siden som New Order. Senere samme år ble Morris' keyboard-spillende kjæreste Gillian Gilbert invitert med i bandet.
Med postpønk, new wave, synthpop og dansbar rock på programmet, varte New Order fram til 1993. Da la de bandet på is for å konsentrere seg om soloprosjekter. I 1998 var de tilbake, men i 2007 hadde Peter Hook fått nok og bandet tok en ny pause.
I 2011 lot de seg lokke tilbake, med Tom Chapman på bass. Han hadde spilt sammen med Sumner og Morris i Bad Lieutenant, et band dannet i siste New Order-pause. Der var også gitaristen Phil Cunningham med. Han har vært tilknyttet New Order siden 2001, først som vikar for Gilbert, siden som medlem av det utvidete bandet.
Nå er de altså tilbake igjen, fortsatt minus Hook. Dette er deres tiende studioalbum, det første med ferskt materiale på ti år.
Bassen til Hook var en vesentlig del av lydbildet, men Chapman har gjort leksa si og savnet blir ikke stort. I tillegg vender gjengen tilbake til lydbildet fra 80-tallet med mindre gitarer og mer synth.
Det gjør dem lettere og mer umiddelbart tiltalende. De 11 lange kuttene gir oss ikke noe nytt og uventet, men beveger seg innenfor de rammene der New Order fungerer best.
Åpningskuttet "Restless" er omtrent så bra som vi kan håpe på, med flott Sumner-vokal og et boblende komp som gir deg lyst til å flytte på føttene.
Derfra flytter de seg bakover i tiden med "Singularity", et kutt som ikke hadde vært fremmed på et Joy Division-album. Mørkere, hardere, mer industrielt. Stål i synthstrofene, men balansert av Sumners varmere stemme.
"Plastic" tar oss med ut på dansegulvet, der også "Tutti frutti" liker seg. På begge finner vi Elly Jackson fra La Roux i koret. Hun synger også på "People on the high line", og dermed har vi tre dansekutt på rad og rekke.
"Stray dog" er mørkere og har et langt innslag med en snakkesyngende Iggy Pop. Det hjelper kanskje på kreden, men blir i det lengste laget.
"Academic" er grei nok, i likhet med "Nothing but the fool". "Unlearn this hatred" er friskere og er som "Singularity" produsert av Tom Rowlands fra The Chemical Brothers.
"The game" er mer anonym, men en fin opptakt til den avsluttende balladen "Superheated". Her er Brandon Flowers fra The Killers med og synger, mens Stuart Price er platens andres gjesteprodusent. Resten tar New Order seg av selv.
Det klarer de fint. Dette er deres beste plate siden 80-tallet.
Beste spor: "Restless", "Plastic", "Unlearn this hatred".