Sex Pistols ga bare ut ett studioalbum. The Clash rakk seks. The Libertines holdt på å stoppe etter to, men 11 år senere er nummer tre her.
Pete Doherty var rebellen som splittet bandet, fyrt opp på kokain og heroin. Siden startet han Babyshambles, mens Carl Barât tok med resten av bandet og dannet Dirty Pretty Things. Begge har i tillegg gitt ut soloalbum.
Nå er de sammen igjen, med John Hassall på bass og Gary Powell på trommer. Som i gode, gamle dager. Produsenten er derimot ny. Mick Jones fra Clash er byttet ut med Jake Gosling, som har produsert plater for Ed Sheeran og One Direction. Ikke akkurat i nabolaget til Libertines.
I tillegg er platen spilt inn i Thailand, visstnok i nærheten av Dohertys siste rehab-sted. Mens de tidligere sang om å ruse seg, handler Kinks-aktige "The Iceman" om at det ikke er så smart å omgås langere. Musikalsk har de tatt nye skritt, og singlekuttet "Gunga Din" skuer mot Jamaica. Det er tykke lag av selvironi og selvransakelse på platen, og mye om venner som ble fiender og venner igjen.
De åpner friskt med oh-woah-koring i "Barbarians", mens tittelkuttet "Anthem for doomed youth" minner om 70-tallets Bowie. "Glasgow coma scale blues" har drypp av Lou Reed. "You're my Waterloo" bygger på en gammel demo og er en dempet, vakker vise. "Fame and fortune" er London-kabaret.
Libertines var en vitamininnsprøytning i 2002. Album nummer tre er langt fra like ikonisk, men de har forandret seg med stil. Noe fyllmasse trekker ned, men ikke mer enn at vi liker ryktene om at Doherty er ivrig etter å gå i gang med enda en plate.
Beste spor: "Barbarians", "Anthem for doomed youth", "You're my Waterloo".