Her møtes talentfulle unge musikere fra Europa og Stavanger for å spille sammen med etablerte musikere. Dvs., flere av de unge er mer enn talentfulle; for eksempel fiolinisten Alexandra Conunova-Dumortier som opptrådte ved den prestisjefulle Verbier-festivalen nå i sommer. Hun spilte med i kveldens siste verk, Brahms’ klaverkvintett og var også solist i Domkirken søndag kveld.
Men det begynte tirsdag kveld med en kvartett av Haydn. Som seg hør bør, siden Haydn er strykekvartettens far. I g-moll-kvartetten op.74 nr. 3 er det både overraskelser, humor og vidd. Laurens Weinhold og Giulia Brinckmeier fiolin, Anna Firsanova bratsj og Lea Emilie Brøndal cello tok åpningsgesten på en måte som skapte den riktige forventning av det som så kommer. Andre sats klang vakkert, mens tredje, menuetten, kunne vært litt lettere. I siste sats derimot kunne vi glede oss over presis virtuositet og aksenter som satt som skudd.
Av Richard Strauss fikk vi høre sangen Morgen! fra op.27, med Julie Hasfjord sopran og Erling Eriksen ved flygelet. Strauss passet ikke helt til Hasjords lyse sopran; det klang ikke modent nok, men for barnlig og naivt. Derimot kledde Gustav Holsts fire sanger for stemme og fiolin hennes stemme adskillig bedre. Hun hadde her det rette tonefall og fin uttale i dialog med den selvstendige fiolinstemmen, spilt av Torsten Teigum Giertsen. En annen sak var det at Holsts sanger ikke helt hørte hjemme i en wienerkveld.
Et høydepunkt ved denne konserten, sammen med avslutningen, var Ann-Beth Solvangs tolkning av Schönbergs fire sanger op. 2, en sang av Robert Stolz og en av Korngold. Sammensetningen her av den tidlige Schönberg og Stolz (som lyder som Kálmán eller Lehár) og Korngold (etter eksilet kjent som filmkomponist) var særdeles velvalgt, siden Schönberg også hadde en forkjærlighet for kabaret-musikk. Solvang har en stor, rik og herlig stemme, men også en diksjon som er helt ut fortrolig med det tyske språket. Jeg skulle gjerne også hørt henne i Brahms, Richard Strauss og – kanskje helst– i Wagner! Og da med Erling Eriksen som ledsager på klaver, en av de beste i sitt slag her i landet.
Å fremføre Brahms’ klaverkvintett kan være et vågestykke. Men med Daniel Röhm på klaver, Conunova-Dumortier og Brinckmeier på fiolin, Firsanova på bratsj og Stefan Kropfitisch på cello ble dette det andre høydepunktet på denne konserten. Én ting var de hurtige satsene og partiene, der alt var på plass. En annen ting var de langsomme partiene, for eksempel i innledningen til siste sats, som fikk et klagende og (i strykerne) et sårt uttrykk. Kontakten mellom pianist, førstefiolinist og cellist kunne vi både høre og se. At musikkmiljøet i Stavanger med Daniel Röhm som professor i klaverspill i Bjergsted har fått en ny, stor musiker i sin midte, kan det ikke herske tvil om.