En god venninne av meg hadde i den tiden vi bodde sammen «Teen dream» (2010) og «Bloom» (2012) stående på repeat på platespilleren. Jeg klarte aldri helt å skjønne hva som fenget henne. Musikken matchet de duse pastellene i klesskapet hennes. Ingenting i garderoben hennes skriker høyt, det samme gjelder Beach House. Her er alt behagelig, men ikke kjedelig. Det er ettertenksomt, men ikke nedstemt.
Med «Depression cherry» sier bandet at de tar et steg tilbake. De mener at suksessen som førte dem til store scener verden rundt også bidro til et mer høylytt og aggressivt lydbilde. De har nok en lavere terskel for aggresjon enn svært mange andre. I mine ører holder deres femte album tonen ganske stødig, selv om trommene kanskje har blitt mindre fremtredende. Her tasser trommemaskinene av gårde i bakgrunnen med et bedagelig tempo, som på «Beyond love» og «10.37».
Den litt mer uptempo singelen «Sparks» biter mer i fra seg og skurrer akkurat passe.Lydbildet er rikt og varmt. Victoria Legrands smått androgyne vokal ligger i lekre lag-på-lag. Hun synger om universet, trærne, tiden som flyr forbi, øyeblikk vi aldri får tilbake. Noen kaller dem indiepopens abstrakte ekspresjonister. I presseskrivet siterer de Schopenhauer. Det kunne så lett ha blitt smertelig pretensiøst, men Beach House plasserer seg heldigvis på den sympatiske siden av kredskalaen.
Når septemberstresset og høstdepresjonen kommer snikende, er «Depression cherry» en perfekt følgesvenn. Vuggende, valsende, tassende, Twin Peaks-aktig, snikende, sløret og søvndyssende –det er ment som komplimenter.
Beste spor: «Sparks», «PPP».