Torsdag 2. september 2010 stod A-ha på scenen i Stavanger. De var ute på sin avskjedsturné, med stoppested på festivalen Rått og Råde.
"Det er ingen tvil: av alle storkonsertene i Stavanger de siste årene er A-ha på Rått og Råde den beste. Desidert!", skrev anmelder Elisabeth Bie. Hun avsluttet anmeldelsen med å sitere en tekstlinje fra "Summer moved on": Stay! Don't just walk away.
Av og til går det troll i ord. A-ha gikk sin vei, men kom tilbake. Dette er deres tiende studioalbum, seks år etter "Foot on the mountain" og tre år etter konsertplaten "Ending on a high note. The final concert".
Det er sikkert flere grunner til gjenopplivelsen. Morten Harket har hatt gode plasseringer i Norge og Tyskland med soloalbumene, men suksessen i Storbritannia og USA er uteblitt.I tillegg feirer festivalen Rock in Rio denne måneden sitt 30-årsjubileum, og for 24 år siden satte A-ha verdensrekord der med 198.000 solgte billetter. De er invitert til å spille der på nytt og legger i samme slengen ut på en verdensturné neste år. Da er det fint å ha en ny plate i bagasjen.
Samtidig med at Rock in Rio feirer 30 år, er det også like lenge siden A-ha ga ut debutalbumet. Anledningen var vel rett og slett for god til at de kunne holde sitt ord om at siste konsert var spilt.
12 kutt strekker seg over drøye tre kvarter. De åpner vakkert nok med tittelkuttet "Cast in steel", før "Under the makeup" kommer. Den var første singel fra albumet. Sangen gir større løfter enn den klarer å innfri, først og fremst fordi Morten Harket ikke har samme lyse stemmeregister å trå til med som på 80-tallet. Han blir for jordnær til en pompøs ballade som dette, men sangen har et fint strykerarrangement fra Lars Horntveth.
"The wave" tar en synth-tur tilbake til trioens gullalder, balansert opp mot gitaren til Paul Waaktaar-Savoy. Fin vokal fra Harket. I det hele er det mye 80-tallslyd her. Det har sikkert noe å gjøre med at Alan Tarney er hentet inn, produsenten på bandets tre første album.
Mer gammel-synth på "Forest fire", med et refreng som nærmer seg Melodi Grand Prix. Men for all del, en bra poplåt.
"Objects in the mirror" skader heller ikke øret, selv om den er lett å glemme. Fine strykere og et temposkifte er et pluss. "Door ajar" er et forsiktig forsøk på å tøffe seg opp, uten at de tar det så alvorlig. Greit nok.
På "Living at the end of the world" synger Harket mykt og varmt. Akkurat når du begynner å duppe av, kommer refrenget som sikrer radiospilling. En sang som svever inn i evigheten, som avslutningssporet i en eventyrfilm fra 80-tallet.
"Mythomania" baserer seg på tjukke synthlinjer, mens vokalen tar uvante veier. Platenes friskeste låt, selv om refrenget gir meg en Loreen-følelse.
"She's humming a tune", "Shadow endevours" og "Giving up the ghost" setter ikke de dype sporene etter seg, men du finner noen fine Beatles-vrier her og der.
Sistekuttet "Goodbye Thompson" skiller seg ut med sin vemodige avskjedstekst. Jeg liker låten, men har mistanke om at den faller utenfor det som gamle A-ha-fans vil sette pris på.
Comebacket er ikke noen katastrofe. Det er sanger her som vil flette seg fint inn i konsertrepertoaret. Men ville verden brydd seg om dette var et nytt bands debutalbum? Neppe.
Beste spor: "Cast in steel", "Mythomania".