KONSERT: Kent, DNB Arena, fredag kveld, publikum: 5000, spilletid: 2 timer, 30 minutter.
Dom kommer sjunga sånger om oss
Vi är för alltid
Snälla gör filmer om oss
Vi är för alltid
Ni måste skriva böcker om oss
Du och jag för alltid
Ni måste sjunga sånger om oss
Då som nu för alltid
Då som nu för alltid
Joakim Berg synger i en miks av selvironi og selvhøytidelighet en tredjedel ut i Kents konsert i DNB Arena, og den ganske så fine «Vi är för alltid» avsluttes med å bite av sitt eget utgangspunkt:
Jag bara skojar ingen kommer skriva böcker
Jag bara skojar ingen kommer göra filmer
Jag bara skojar ingen kommer sjunga sånger om oss»
Egen fortreffelighet og udødelighet, reisen og slutten, gjennomsyrer bandets siste – aller siste – album. Joakim Berg og resten av Kent har bestemt seg for å trekke ut kontakten på Sveriges største rockeband, og nå fyker de rundt med en påkosta dødsfest. De mange tusen inviterte i Stavanger virket å like den muntermorbide sammenkomsten, slik de har likt Kent siden Gorbatsjov var hot. Kent har truffet noe, og selv om kreativiteten og bulls eye-øyeblikkene ikke har vært særlig synlige de siste 8–10 årene, har de alltid vært et godt liveband. Det er de ennå, men de er litt prega av den siste tid motvind.
Man skal jo ikke snakke stygt om de døende, men hvis vi stikker en finger i gravjorda er det ikke prikkfritt det Kent leverer på sin farvel-tur. Første ankepunkt handler om bandets DNA, den kraftige, litt monotone, insisterende, mørke rocken de har vrikka og vridd litt på, men aldri fjernet seg fra. I to og en halv time er det en dose du skal være relativt kentoman for å orke. Det er nesten umulig ikke å streife innom det flateste av alle adjektiv, «kjedelig», hist og her når svenskene spiller med ekstraomganger. På sitt litt traurige har de kvaliteter du heller vi ha hos din bankforbindelse enn hos et band. Trygt, solid og forutsigbart. Sånn har de vel alltid vært, så noen stor overraskelse er det ikke. Aldri dårlig, men heller ikke alltid boblende, spennende og lite interessant.
Et annet (lite) minus er at de grepene de gjør, som nok er ment forfriskende, heller ikke fungerer særlig godt. «Musik Non Stop», en av bandets virkelige schlägere, har de kledd i det vi i cd-singel tiden ville skrevet junglemix eller noe lignende bak, i parentes. Ikke de store grepene, men nok til å flytte sangen fra en diseldrevet rysare til en elektrisk, halvtung popsang. Den samme unødvendige drakten, understreket av diskolyset, har «Dom andra» fått. Njaaaa.
Tredje innvending handler om bandets siste album, som vi får godt med servering fra. Denne inneholder noen låter med godt kent-stempel. «Andromeda», opplyst av galakser på storskjermen, holder mål, det samme gjør kveldens finale, «Den sista sången». Mye av det som da står igjen er flatt og følelseløst. Vi fikk noen av dem.
Det siste men-et handler om sangvalget. Medlemmene i Kent har tidligere havnet i håndgemeng over setlistene, og der kunne vi nok slengt avgårde en knyttneve alle. Ingen «Om du var her»? Så får man inte gjöra.
Nu vel, nå skal vi snakke fint om resten, for Kent kommer til å bli savnet. På sitt beste, og det var de deler av denne kvelden, er bandet et maskineri og en nytelse for et seigt rockeøre. Da de hadde potlet seg gjennom her-er-vi-hymnen «Gigi», kom et av kveldens høydepunkter som andre sang. «999» dundret ut i håkkihallen, full av godlyd, med en tungt komp, massive gitarer og en vokalist som var 100 prosent påskrudd. «Kjärleken väntar» fikk tobarnsmødrene på tribunen til å reise seg barnevaktstrygge og danse til de manisk repeterende gitarfigurene. «Ingenting» gjorde de med et trailerlass av intensitet, det samme med «Socker». De gamle sangene er rett og slett bedre enn de nye, også denne kvelden.
Nest siste ekstranummer, «Mannen i den vita hatten (16 år senare)», minnet oss om en x-faktor som ikke skal glemmes. Kent hadde utstyrt seg med den beste sceneproduksjonen vi noen gang har sett i DNB Arena, by a milestone. Skjermene som dekket hele bakscenen var utstyrt med lekre animasjoner, livebilder og effekter. Her kom historiske hint som den hvite tigeren fra «Vapen & ammunition» og hesten fra «Tilbaka til samtiden», samt vakkergroteskt bearbeida videoer av dansende damer som unger. Lekkert, lekkert.
Som sagt, Kent er og har alltid vært et godt liveband, men de var enda skarpere skodd da de spilte i en skoeske-scene på Rått og Råde for noen år siden. Det tar likevel ikke fra dem en katalog med minneverdige sanger, evnen til å (i alle fall tidvis) forføre publikum og by på et par wow!-øyeblikk. Kent-fansen gikk nok hjem med sine sympatier i behold. Da konfettien drysset og Joakim Berg messet «Men älskling, vi ska alla en gång dö», var det vitterlig en litt trist tanke at dette var siste dans.