Sondre Justad fra Henningsvær faderullandei, faderullandei, faderullan, dullan, dei, avsluttet to år på oppadgående kurve i Stavanger lørdag kveld. Dagbladet omtalte ham som «Popens nye wonderboy», men nå vet vi jo at de små bokstavene ikke akkurat sitter løst i den publikasjonen. Etter lørdagens konsert, og ørten personlige pronomen med «æ» sunget på radio, kan vi konstatere at ah i alle fall er en fyr med et voldsomt potensial.
Den første sangen han ga ut, «Nu har du mæ», endte som en god P1-sang med gjesteopptredener på mye coolere P3. Pendelen har kanskje svingt litt i ettertid, men han er der et sted. Godt likandes, flink og trygt plassert i popens stamveinett.
Popmusikk handler grovt sett om å fikse tre elementer: Skrive gode sanger, synge godt og opptre stilig. Talent, trening og attityde. Justad fikser dette i stigende rekkefølge. Attityden, holdningen og framtoningen er det ikke noe å si på. Han er energisk, virker oppriktig og har akkurat passelig balanse mellom «popstjerne der oppe» og vanlig fyr. Man forstår at østrogenet koker godt i en drøy time.
Han har en fin vokal, synger reint, tydelig og nøyaktig. Godt med pust, litt kledelig heshet kontroll i høyden. Men har han et vokalt femte- og sjette-gir? En stemme som tar deg med storm? Nja, kanskje ikke foreløpig. Han har en effektiv popstemme som ganske sikkert kan bli enda bedre. Denne Lofot-torsken har noe litt uforløst over seg. Litt handler om stemmen, men det meste ligger på sangene hans.
Talentet til å skrive popsanger er ganske godt utvikla, men på ingen måte fullblomstra. Han har funnet en liten nisje, den en kamerat av meg omtalte som «nordlending som intenst og smertefullt synger personlige pronomen». Det er mye du, æ, mæ, oss her. Popmusikkens tilsynelatende nærhet. Noen smekre melodilinjer, lett syngbare, gjerne med litt «åååååååå-ååå-åå»-partier har han laget. Nå spiller han ikke lenger enn en drøy time (klokt, forresten), og på den tiden rekker de av oss som tillater oss en analytisk tilnærming til stoffet å kjede oss litt. Formelen er dempa vers der bandet skrur igjen ventilene og Justad synger rolig, rytmisk og tilbakeholdent. Gjerne et brekk som peker fram mot forløsningen: Et refreng der han legger seg opp en oktav, bandet åpner slusene og de fremste radene, de som ikke deltar i resten av salens kaklekonferanse, åpner sine hjerter og stemmebånd på klingende stavangernordnorsk.
Fasiten er naturligvis noe mer variert, men det mye brukte hovedsporet går her.
Det funker, bevares. Mye vann har rent i havet siden sist det ble allsunget så mye i Konserthuset. Jeg forstår begeistringen. Likevel er det, for oss som lider av notering, en formel som nærmer seg oppbrukt mot slutten. De som leter etter feinschmekkeri og wow-faktor i bandet gikk også hjem med god plass i notatblokken, men det er en effektiv arbeidsgjeng Justad har hatt med seg på sin snart to år lange turné.
Justad serverer to ballader, en pianodrevet og en på gitarbensin. To blåsere dukker beskjedent opp og bryter mønsteret litt og etter en «ikke legg dette på Youtube»-apell synger han sin versjon av Sam Smiths «Stay With Me». Fine avstikkere fra det insisterende, repetitive hovedsporet.
Så, det er ikke vanskelig å forstå begeistringen hos de vel tusen i Zetlitz-salen, eller de mange, mange tusen som har møtt opp i byer og på knauser for å høre Sondre Justad synge. Han har mye med seg. Selvtilliten er såpass stor at han drister seg til en «Skål, Bergen! Neida!» før han proklamerer at det nå er tid for å skrive nye sanger og lage ny plate. Mon tro om ikke det er det som skal til før vi kjenner slitestyrken på denne karen. Et litt større sangutvalg vil kanskje gi ham det siste giret, for resten han han allerede. Da han rundet av med «Det riv i hjertet» var det ganske sikkert mange som kjente at han hadde truffet nettopp der.