The Crown
Amerikansk/britisk tv-serie. Sesong 1 slippes i sin helhet på strømmetjenesten Netflix fredag 4. november.
Får vi aldri nok av å lese om, høre om og se på de kongelige? Mye tyder på at svaret er nei. Det er lett å tenke at Netflix frir til nye seere i et modent alderssegment med sin rekorddyre, nye produksjon, men «The Crown» har heldigvis også rikelig å by på for oss som har en begrenset interesse for alt som har med de kongelige å gjøre.
Det er det flere grunner til. Dels fordi «The Crown» gir et livaktig og troverdig bilde av interessante personkonflikter ved det britiske hoffet på begynnelsen av 50-tallet, og dels fordi den gjør en så grundig jobb med å skildre sentrale hendelser i britenes nære historie. Den klarer også å vise hvordan ekteskapelige gnisninger kan være forbløffende like for folk som er født inn i de aller øverste samfunnslag som for oss vanlige dødelige.
Serieskaper Peter Morgan skrev også manuset til den Oscar-vinnende filmen «The Queen» fra 2006, og det er mange grunner til å se «The Crown» i sammenheng med denne. Åpenbart fordi de handler om samme person, men også fordi Morgan i sin nye serie klarer å fortelle noe om hva som har formet dronningen gjennom sine år som statsoverhode. Spesielt tydelig blir det i en av de første episodene, når den nylig gjenvalgte statsminister Winston Churchill, glitrende spilt av John Lithgow, på en faderlig måte tar den unge dronningen i skole og forklarer henne hva som er kutyme når en monark avholder sine ukentlige møter med statsministeren. Det gir et fint perspektiv på scenen fra «The Queen», hvor den nå langt mer erfarne dronningen forklarer den nyslåtte statsminister Tony Blair hvordan han skal oppføre seg.
Serien gir i det hele tatt mye plass til Churchill og datidens politiske virkelighet, og går samtidig rett inn i den tilbakevendende debatten om kongehusets reelle makt, et element som også i aller høyeste grad byr på hodebry for den unge dronningen. Samtidig fungerer serien som en effektiv og underholdende historieleksjon, og er ikke redd for å gjøre dypdykk i viktige hendelser fra etterkrigstiden.
Claire Foy gjør en forbilledlig jobb i sin tolkning av den unge Elizabeth, som mister faren så altfor tidlig og dermed må forholde seg til sitt nye verv i forholdsvis ung alder. Hun framstår som naturlig selvsikker, kontrollert og reflektert, men har en barnlig undring i behold som skaper helt nødvendige skraper i rustningen. Royalistene bør være fra seg av lykke over denne paradevisningen av pomp og prakt og kongelig overdådighet, men serien har også rikelig med stoff til ettertanke for de som synes at kongehusene er en anakronisme vi med fordel kan kvitte oss med jo før jo heller. Når dronningmoren Mary foreleser for sitt barnebarn om hvordan det å måtte forholde seg nøytral til alt er den tyngste oppgaven av dem alle, er det lett å føle et stikk av sympati for disse menneskene som har som sin livsoppgave å passe inn i gammelmodige, stive rammer. Og det er vanskelig å la være å heie på dem når de noen ganger orker å gjøre opprør mot konvensjonene.
Noen politisk bombe er denne serien imidlertid ikke, og det britiske kongehuset har i mer eller mindre konkret grad vært avkledd i tabloidpressen såpass lenge og ofte at de store overraskelsene uteblir. I stedet klarer Morgan å vise oss menneskene bak all den ytre overdådigheten. Det gjør han med en elegant letthet som kler familien han skildrer perfekt.