TV: «Frikjent 2", krimdrama, TV2, premiere 27. okt, med: Nicolai Cleve Broch, Lena Endre, Ingar Helge Gimle m.fl.
Første sesong av «Frikjent» endte i løsning etter mange runder med «ooohhh, er det han?» og «han er det i alle fall ikke». Aksels hjemkomst til vestlandsbygda - der alle snakker ulike dialekter - var underholdende, selv om det lugget litt både i dialogen og plot-et underveis.
Gjensynet med bygda griper fatt i dramatikken rundt tilståelsen, og det var selvfølgelig ikke sånn at saken var løst. Nye lodd, nye gevinster, nye tap.
Andre sesong har flere historier som sørget for det nødvendige drivet. Hva skjedde egentlig med Karina? Vil bygda dø? Får Aksel fart på kjærlighetslivet igjen? Hvem dømmes? Hvem slipper unna?
Spenningen fra sesong 1 er bevart, men løypa de går er mye den samme. Ulike omganger, samme kamp. Tross veldig godte tilløp er det noe som knirker her. Serien tyr til noen litt kjipe triks for å øke dramatikken, litt sånn som vi kjenner fra såpene. Hukommelsestap, for eksempel, og familieforhold som ikke er som vi trodde. Spennende, men litt søkt og ikke veldig elegant. Tempoet er høyt, og i cliffhangerintensitetens dragsug forsvinner folkene og personlighetene litt. Saken(e) utvikler seg raskt og i uventa retninger. Folkene i Lifjord blir lit for ofte kjegler som handlingen snor seg rundt.
Serien fortsetter også sitt «Visit Norway»-opplegg med å filme fjell og fjorder til det kjedsommelige. Snøen er ny, resten har vi sett før. Flørten med utenlandssalg er forståelig, men vi som har sett en fjord og et fjell før, vi får tid til å sjekke telefonen.
I «Frikjent» er drivet og handlingsdramatikken prioritert. Krimhistorien fungerer på en slags påskekrimbestselgeraktig måte. Den gir bort litt og litt samtidig som det spares nok til at hvis du først har sett et par episoder, da er du hekta.
Effekten er en serie som er lett å bli hekta på fordi vi vil vite hvem som gjorde hva. Den interessen klarer serieskaperne å pirre ganske fort. Nyansene i familieforholdene og personlighetene lider litt under manglende plass rundt rettssaker, «Oi, dette forandrer alt!»-øyeblikkene og altså dronefilming av fjell, snø og fjord.
Nicolai Cleve Broch var god i første sesong, og han er god i denne. Resten av forsamlingen er ikke like imponerende, men et par nykommere tilfører frisk blod, om enn litt karikert.
Det knirker litt i forføyningene, som det gjorde i første sesong av «Frikjent». Likevel, hvis du kan leve med et litt overfladisk persongalleri løpende rundt i et godt krimdrama, har du ganske gode tv-timer foran deg.
Anmeldt på grunnlag av de første fire episodene.