Tina Fey er kanskje mest kjent for sine strålende imitasjoner av Sarah Palin på "Saturday Night Live". Hun tok mye av den sylskarpe satiren fra dette programmet med seg inn i sin egen serie "30 Rock", mens "Unbreakable Kimmy Schmidt" byr på noe litt annet. Sammen med "30 Rock"-kollega Robert Carlock har Fey her skapt noe som ved første øyekast kan ligne en tradisjonell sitcom i samme stil som "How I met your mother", "Friends" og andre morsomme, men trygge serier. Du vet, disse evinnelige historiene om unge mennesker som gjør trivielle ting i ulike storbyer (som oftest New York). Serier som i stor grad baserer seg på et persongalleri som er akkurat ko-ko nok til å by på mye slapstick-humor, men som samtidig er til å kjenne seg igjen i, om enn på et noe karikert plan.
Det mest åpenbare skillet mellom "Unbreakable Kimmy Schmidt" og alle de andre, er hovedpersonens ukonvensjonelle bakgrunn. Når Kimmy ankommer New York, har hun akkurat sluppet fri fra en underjordisk bunkers hvor hun ble holdt fanget av en dommedagskult i 15 år. Den voksne kvinnen som kommer ut av bunkersen er på mange plan fortsatt et barn uten ironi, og dette grepet vet de velformulerte manusforfatterne å utnytte for alt det er verd. Ellie Kemper er perfekt i rollen som den pastellfargede optimisten Kimmy, og fremstår som en naiv og komisk utdatert skrulle fra en feelgood-musikal. Men det er bare på den velstriglede overflaten. Gjennom små og megetsigende hint tegnes det etter hvert et bilde av det mørket som ligger og lurer bak den glade fasaden mens hun forsøker å få livet sitt på beina igjen.
Det er ingen overdrivelse å si at Fey og Carlock sparker i alle retninger, heller ikke i den nye sesongen. Vi får blant annet møte en gruppe hvis eksistensgrunnlag baserer seg på å være krenket på vegne av seg selv eller andre, og vi humrer godt over hvordan Kimmys husvert, Lillian, depper over gentrifiseringen i nabolaget og ønsker seg tilbake til en tid med tagging og kriminelle gjenger. På den andre siden finner vi den tragikomiske rikingen Jacqueline (), som frykter sosial død fordi hun "bare" fikk 12 millioner i skilsmisseoppgjøret, mens Titus for første gang utfordrer angsten for å bli forlatt. Det er lett å riste overbærende på hodet og konkludere med at denne typen folk ikke finnes i virkeligheten. Så enkelt er det nok dessverre ikke, og serien tar en del av de mindre sjarmerende elementer ved dagens amerikanske overflods— og ulikhetssamfunn på kornet. Det er også mer enn nok som lar seg overføre til norske forhold.
Sesong 2 bruker litt tid på å samle trådene fra forrige runde, noe som skaper en del unødvendige og litt plumpe scener. Når ting begynner å dra seg til igjen, etter et par episoder, blir vi imidlertid minnet om hva det er som gjør denne serien så fascinerende: Den nyskapende vrien som kombinerer skarp samfunnssatire, overfladisk situasjonskomikk og små glimt av i-landsmenneskers høyst reelle fortvilelse. Man kan le med dem, men det er ikke alltid like lett å le av dem. I hvert fall ikke etter at de første, velpolerte lagene er skrellet av.
Les også: