Denne miniserien er basert på en av krimdronningen Agatha Christies aller mest kjente bøker, "Ti små negerbarn", og den er også en av de mest solgte bøkene gjennom tidene. Plottet burde derfor være forholdsvis godt kjent: Ti personer isoleres i et herskapshus på en liten øy, og ganske snart begynner en etter en å falle fra. Ingen vet hvem morderen er, annet enn at vedkommende må være en av dem, noe som skaper et psykologisk drama som tetner seg mer og mer til etter hvert som det tynnes i rekkene.
Både stemningen og oppbygningen er milevis ifra de koselige romanadapsjonene vi er vant til fra den kanten. Her er ikke drapene et nødvendig onde for at en dannet, belgisk detektiv skal få briljere med sitt vidd, i stedet er de med på å drive handlingen fram helt til siste sekund. Snart viser det seg at det mulige hovedmotivet er hevn, og de ulykkelige husgjestenes fortid rulles opp og avslører gradvis at noen og enhver bærer på mørke hemmeligheter som de håndterer på ulik måte. Serien tar opp i seg en del klassiske spørsmål om skyld og samvittighet, med uovertruffen britisk eleganse.
Det er dermed ikke gåten om hvem morderen er som blir det viktigste, selv om serieskaperne gjør en kløktig jobb med å legge ut blindspor og andre elementer som bidrar til å tåkelegge. Har man ikke lest boka, er det med andre ord gode sjanser for at avsløringen på slutten blir en aldri så liten overraskelse.
Det er heldigvis lenge siden tv-serieformatet var overlatt til skuespillere som ikke klarte å hanke inn filmroller. Denne varianten er intet unntak, her får solide skuespillere som Charles Dance, Toby Stephens og Maeve Dermody vise hvor godt de håndterer et psykologisk drama av dette formatet. Kameraet veksler mellom å gå tett på de stadig mer fortvilede gjestene og å zoome ut for å effektivt demonstrere hvor håpløst isolert de er på den lille øya. Har man ikke allerede anlegg for klaustrofobi, kan man fort utvikle det etter noen timer i selskap med denne gjengen.
Les også: