Det må på mange måter være en interessant øvelse å skulle lage fiksjon om amerikansk presidentvalgkamp akkurat i år. Virkelighetens aktører, med Donald Trump i spissen, gjør det ofte vanskelig for fiksjonen å overgå virkeligheten. Når vi møter vår antihelt Frank Underwood igjen, er han utfordret fra flere hold, og både yrkes— og privatlivet byr på betydelige mengder hodebry for den sittende presidenten.
Forrige sesong viet mye plass til det psykologiske spillet mellom presidenten og førstedamen, og som vi husker, endte det hele med at Claire (Robin Wright) forlot sin mann.
Sesong 4 starter der den forrige slapp, og det blir raskt tydelig at Claire mener alvor med sine planer om en egen politisk karriere. Bruddet holdes av taktiske grunner skjult, og det er mange ganger vanskelig å forstå om det er reelt i det hele tatt, på samme måte som det ofte har vært vanskelig å forstå om forholdet mellom Underwoodene var reelt da de faktisk levde sammen.
Forfriskende nok introduseres en del nye fjes allerede i de innledende episodene, deriblant Neve Campbell som politisk rådgiver, noe som tilfører en ny og sårt tiltrengt dynamikk i en serie som hadde stivnet litt i toppolitikkens kjedelige hverdag.Joel Kinnaman, som også er ny for sesongen, ser vi i løpet av de seks episodene som er gjort tilgjengelige for anmelderne, bare i glimt på tv-skjermer, men det er en del som tyder på at han på sikt vil bli en av de store, politiske rivalene for Frank eller Claire eller begge.
Personlig er jeg blant dem som syntes at serien var best i sin første sesong. Det henger stort sett sammen med situasjonen Frank Underwood har befunnet seg i i de ulike sesongene. Manusforfatterne hadde mer å spille på da han var på vei opp enn da han hadde nådd toppen og var blitt innhentet av hverdagen. Det er mer interessant å se på noen som konspirerer i mørke bakgater og dreper på t-banen eller i parkeringskjelleren for å kommer seg opp og fram enn på noen som bruker dagene til å sitte i møter.
Grepet med å la hovedinnerollehaver Kevin Spacey snakke direkte til kameraet er tonet kraftig ned denne sesongen. Denne gang hviler kameraene i større grad på det perfekt symmetriske interiøret i det underwoodske hjem, og jo mer ting rives i stykker på innsiden, jo mer dveles det ved hvor ryddig og ordentlig alt er på utsiden. Det etter hvert ganske utskjelte flashback-grepet brukes også flittig, men ofte på en litt uvanlig måte.
Det kryssklippes blant annet mellom når presidenten holder sine valgkamptaler og når han er alene og øver på de samme talene. Det er på nippet til å bli overtydelig, men om noen fortsatt var i tvil, får de her en grundig innføring i hvor innstudert og iscenesatt enhver handling fra den iskalde makthaveren er.
House of Cards er en serie hvor hovedkarakterene alltid har vært ekstremt vanskelige å like. De få sympatiske figurene som har vært innom, har i stor grad blitt ryddet effektivt av veien. I denne sesongen er det en del som tyder på at det ulykkelige kjærlighetsforholdet mellom Jackie Sharp og Remy Danton kan komme til å fungere som et slags innslag av menneskelighet oppi alle de skruppelløse pappfigurene, men disse to er heller ikke noen uskyldsrene småspeidere.
Serien vakler nærmere klisjeene enn noensinne, men det er det vanskelig å utdype uten å røpe sentrale elementer i handlingen. Dette er samtidig med på å tilføre litt sårt tiltrengt variasjon, men balansegangen er hårfin. Heldigvis lander serien på rett side, og framstår fortsatt som en av de aller mest interessante dramaseriene i sin samtid.
Les også: