Jeg er kanskje uvanlig heldig med bekjentskapskretsen, men jeg tror ikke jeg kjenner noen som syntes "Full House" ("Under samme tak" på norsk) var noe å skrive hjem om i alle de årene serien ble sendt på norsk tv. Det var liksom noe som bare sto på om ettermiddagene etter skolen fordi det ikke gikk noe annet på tv. Serien var sånn sett i godt selskap med andre b— og c-serier som "Step by step" og "Passions".
Gjenopplivingen av "X-Files" og "Twin Peaks" er det ikke vanskelig å forstå poenget med, men at Netflix skulle velge akkurat "Full House" når de skulle blåse liv i en gammel serie? Det er ingen overdrivelse å si at skepsisen hos undertegnede var stor på forhånd, og med god grunn, skulle det vise seg.
Pilotepisoden introduserer plottet på den overspilte og overtydelige måten som kjennetegner både den gamle og den nye serien. Eldstejenta i familien Tanner, DJ, nå DJ Tanner-Fuller (hvilket fantastisk ordspill) flytter inn i barndomshjemmet sammen med sine tre barn. I pilotepisoden er alle de gamle figurene til stede, minus Mary Kate og Ashley Olsen, som både i serien og i virkeligheten åpenbart har bedre ting å ta seg til enn dette tullet. Så får vi gjennom oppstyltet dialog vite hvor alle er i verden akkurat nå. "Ja, jeg skal jo flytte til Los Angeles siden jeg har fått drømmejobben som programleder", "Det var jo synd at mannen min døde, nå sitter jeg her alene med ungene" og så videre. Det er så uelegant skrevet at man nesten blir flau.
Siden tilværelsen som alenemor til tre barn åpenbart er fullstendig uoverkommelig, flytter lillesøster Stephanie og den irriterende venninna Kimmy inn med DJ og guttene, og denne trioen overtar i all hovedsak rollene til patriarken Bob Saget, kjekkasonkel John Stamos og han rare fyren i kjelleren. Stephanie er en bereist partyjente som liker å feste hele natten og sove hele dagen og Kimmy er en suksessrik businessdame som har voldsomt draget på kjekke menn, noe vi visstnok skal synes at er ubegripelig siden hun er så rar. DJ selv er parodien på en husmor som ikke har vært utenfor døra de siste 10 årene, og som derfor bestiller tequilashots med papirparaply i.
For tidsriktighetens skyld har man flettet inn elementer som Uber-turer, Instagram og selfies, men den klamme moralismen, de sentimentale lærepengene, den elendige humoren og de karikerte rollefigurene er som klippet ut fra en "det verste fra tidlig 90-tall"-kavalkade. Tv-seriesjangeren har gått veldig mange skritt i riktig retning siden denne serien hadde sin storhetstid. Ikke minst derfor er det vanskelig å forstå at noen prøver å gjenskape noe som de fleste serieprodusenter, minus de som skriver for tweens-segmentet, gudskjelov har forlatt.
Som nostalgitripp er det isolert sett mye som funker fint, ved at serien reintroduserer mange gjennomgangstemaer og -replikker, samt at den fletter inn gamle scener på delt skjerm, men ærlig talt: Finnes det egentlig noen som har nostalgiske minner til akkurat denne serien? Jeg hadde forstått det om det var "Friends". Dette, derimot, er i bunn og grunn en remake som var omtrent like etterlengtet som en eventuell gjenoppliving av "Helene og gutta". Og antakelig ikke stort mer vellykket heller.
Les også: