"Orange is the new black" har, ikke ufortjent, seilt opp som en av de mest suksessrike egenproduserte seriene til strømmegiganten Netflix. Serien fra kvinnefengselet Litchfeld har da også utmerket seg som både nyskapende og morsom og den har ikke minst satt fingeren på mange problematiske trekk ved det amerikanske straffesystemet.
Men mens første sesong kunne basere seg mye på middelklassejenta Pipers introduksjon til det tøffe fengselsmiljøet og andre sesong bygget opp handlingen rundt maktkampen mellom sosiopaten Vee og den hakket mer omgjengelige Red, bærer oppstarten av tredje sesong preg av at konfliktnivået har stagnert kraftig. Stemningen i det tidligere så hardbarka fengselet er mer harmonisk enn noensinne, og konfliktene ligger i all hovedsak på overflaten. Det er neppe noen stor overdrivelse å si at alle er blitt venner, selv om noen av de minst glupe figurene fortsatt tisker og hvisker bak ryggen på dem de ikke liker.
Første episode starter med at de innsatte gjør seg klar til morsdagen, og vi får en til dels hjerteskjærende skildring av hvor vanskelig det er å skulle ha et familieliv samtidig som man sitter i fengsel. Som i de tidligere sesongene får vi mange tilbakeblikk som er med på å forklare hvorfor de forskjellige kvinnene har havnet bak lås og slå. Men når den øvrige handlingen i stor grad har stagnert, kan dette fort oppleves som en eneste lang repetisjonsøvelse. Heldigvis har man tatt godt vare på den svarte humoren og den forfriskende mangelen på sentimentalitet. Vi får bare håpe at manusforfatterne har noen overraskelser på lur senere i sesongen.