Man kan lett unnskyldes for å ha litt høye skuldre når man entrer gourmet-palasset ReNaa i Stavanger. Stjerne i Michelin-guiden, mange retter. Det er høytid over et slikt restaurantbesøk, og det skal det jo være. Ikke sånn å forstå at det trenger å være så stivt, men dere vet antakelig hva jeg mener. En bistro, slik Matbaren vegg i vegg er, skal derimot være et uformelt sted, et sted hvor man kan stikke innom for en rask matbit (ja, de har burger), men også sette seg godt til rette og spise lenge og mye, hvis det er det man har lyst og lommebok til. Hver dag dukker nye retter opp på tavlen, i tillegg til den mer fastlagte menyen.
Denne anmeldelsen er basert på to besøk. En arbeidslunsj tidligere i februar, og en middag på selveste valentinsdagen, altså på kveldstid med fullt kjør på kjøkkenet.
Da kjøkkensjef Sven Erik Renaa i 2015 vant Gladmat-prisen for beste måltid, kåret av en jury der undertegnede var medlem, var det nettopp med et bistro-konsept. I samarbeid med Eyvind Hellstrøm laget Renaa den gangen en festforestilling basert på klassiske, franske retter - i en norsk kontekst. Men Renaa og hans stab har ikke satt seg fast i det franske. Renaa er tross alt halvt italiensk, og inspirert av en hel verden av smaker. Det som likevel ligger i bunn her, er en sterk håndverkstradisjon og respekt for kulinariske klassikere.
Lunsjmenyen var et lykketreff. Samme dag hadde kjøkkenet fått inn et parti vill havabbor. Store og sprellferske. En fantastisk råvare, servert klassisk saftig og pannestekt med skinn, og med en crisp og fin smørsaus, grønnsaker og små poteter. Godt brød og smør fra Røros. Mettende, men lett.
Middagen på valentinsaften ble nok en opptur. En egen meny for aftenen, som besto av råmarinert fisk og skalldyr til forrett, culotte av okse som hovedrett og en panettone, altså en italiensk fruktkake, til dessert. En fristelse som var umulig å motstå, med vinpakke.
Et glass brut nature champagne ble det også anledning til. Krisp, frisk, knusktørr, med masse smak bak i munnen. Den hadde faktisk også stått seg bra til forretten, men da fikk vi en elegant Sancerre med friskt sitruspreg som var et perfekt følge til cheviche, altså rå fisk og skalldyr som er «kokt» eller marinert i en saus basert på limejuice, chili og koriander. Laks, kveite, kamskjell og østers i passe munnfuller, med en nydelig avocadopuré. Opprinnelig en rett fra Peru, men forlengst en global klassiker.
Culotten er en lite brukt stykningsdel av okse i Norge, men er ettertraktet i mange andre land. Dette kjøttstykket (den tynne enden av bankekjøttet) kommer fra overgangen mellom rygg og lår og har en veldig god egensmak. Godt mørnet, med fettkappen på, blir den en utmerket stek. Vinfølget, en Barbera d’ Asti fra Scarpa, var en skikkelig kosevin med passe stramme tanniner og en nydelig duft. Kjøttet ble servert med bakte, små rødbeter, fylt kål med oksehale og reinsdyrhale, en silkemyk potetpuré og en perfekt hollandaise med revne svarte trøfler over. (30 kroner grammet, pass på mengden!). En rett med høy integritet, og der kjøttet, rødt og saftig og fullt av aroma, fikk stråle. Sånne retter fyller meg med medynk for vegetarianerne.
Desserten er en klassisk italiensk julekake med frukt, ikke ulikt «norsk» julebrød. Denne var grundig dynket og saftig, servert med friske og tørkede bringebær, en deilig skje iskrem og en coulis (tynn saus) av pasjonsfrukt. Vinfølge ble en dessertvin fra sydvest-Frankrike. Jurançon «La Quintessence» fra produsenten Bru-Baché.
Til slutt: To små og erkefranske makroner. Hjerteformede, selvsagt. Servicen var av vanlig Renaa-merke, med andre ord utmerket uten å være påtrengende. Inkludert to glass bobler og fullt pådrag på mat og vin kom kvelden på drøyt 2200 kroner for to. Det var det sannelig verdt. I sjiktet under fine dining (ReNaa, Tango og så videre) er det vanskelig å gjøre det stort bedre enn dette.