Charles & De var lenge det overlegne førstevalget om man skulle spise og drikke skikkelig godt i Sandnes. Charles Tjessem gikk av med seieren i Bocuse d’Or i 2003, og åpnet restauranten to år senere. Sent i fjor kom meldingen om at han nå har solgt seg helt ut av både denne restauranten og nyåpnede Mondo.
Om det skyldes konkurransen fra andre gode restauranter eller bare en generelt rolig januar, vites ikke, men vi var i alle tilfeller de eneste som hadde bestilt bord i kveldsrestauranten denne regnfulle aftenen. Vi fikk plass ved et hyggelig hjørnebord, og snart var vår vennlige servitør på plass med menyer. Etter å ha blitt hjulpet litt på gli, anbefalte han cava som aperitiff, som var det eneste tilgjengelige boblealternativet denne kvelden. Det havner klart i avdelingen for i-landsproblemer, men man hadde forventet at et sted som legger seg på dette ambisjons- og prisnivået også ville kunne tilby mer eksklusive dråper.
Menyen varierer fra uke til uke, og man kan velge mellom tre, fire og fem retter. Vi gikk for full pakke, med vinpakke. Snart kom ristet landbrød med to typer majones på bordet, samt små appetittvekkere, som besto av skagenrøre med reker og røkelaks. Ikke akkurat grensesprengende, men nok til å stille den verste sulten.
Første rett var en variant av klassikeren vitello tonnato, tynne skiver av kalv servert med tunfiskmajones. Majonesen var litt i tammeste laget, og de sprøstekte kapersene smakte ikke all verden, men kjøttet var mørt og velsmakende. Så fikk vi sjøkreps med fenikkel og en rustikk, velsmakende skalldyrsaus. Krepsen hadde klart seg med en smule mindre varmebehandling, men fortsatt godkjent. Til hovedrett disket kjøkkenet opp med det som i menyen kaltes rosastekt dåhjort. Kjøttet var nok mer rødt enn rosa, så her kunne en biffkniv vært på sin plass. Rustikt tilbehør som mandelpotetpuré, mørk, mektig sjysaus og grillede grønnsaker gjorde at det hele landet godt.
Så var det tid for ost, og kveldens største nedtur. Et stykke manchego, noen ristede hasselnøtter, en klatt paprikapuré og et stykke landbrød. Det var tydeligvis meningen at det skulle spises med hendene. Desserten var en mektig sjokoladeterte, plassert i noe som lignet en pappaktig, ferdigkjøpt kjeksbunn. Bringebærsorbeten som fulgte med var heldigvis frisk og god.
Det var for så vidt ikke så mye galt med maten, men den fremsto som lite ambisiøs, ganske traust og rett og slett en smule kjedelig og lite kreativ. Det samme kan sies om vinvalgene. Her har man kjørt safe og greit, helt uten overraskelser og nye impulser. Hadde maten blitt servert på et enklere sted med et annet prisnivå, hadde den imponert mer. Men når man priser seg som en gourmétrestaurant, bør dette reflekteres i det som serveres, om man aldri så mye kaller seg et brasserie.
Vår servitør denne kvelden kunne fortelle at han var førsteårslærling, og hadde jobbet i restauranten i tre måneder. Alle må begynne et sted, men det går rett og slett ikke an å la noen som er så uerfaren være alene på jobb. Her må det presiseres at servitøren, som var både vennlig og oppmerksom, absolutt ikke kan klandres. Det er ledelsen som skulle ha sett at vedkommende ikke var klar til å jobbe alene. Når man ikke vet mer om maten enn det som står i menyen og ikke vet mer om vinen enn det som står på etiketten, trenger man mer veiledning og opplæring. Lærlinger skal ikke brukes som billig arbeidskraft, de er under opplæring, og det burde et velrenommert sted som dette være klar over. De som var på jobb på kjøkkenet burde på sin side passet på å ikke sende ut servise med store skår.
Prismessig ligger maten på Charles & De på samme nivå som på Tango. Vinpakken er noen få tiere rimeligere. Sandnes-restauranten er dessverre ikke i nærheten av å kunne konkurrere på kvalitet, verken når det gjelder mat, vin eller service. Skal man først bruke nærmere 3000 kroner for to personer, finnes det langt bedre alternativer enn dette i distriktet. Man slipper for eksempel billigere unna hos mesterkokken Filip Bendi på fantastiske Annen Etage på NB Sørensen. Vi satt igjen med en opplevelse av at besøket slett ikke var verd pengene.
Slik den framstår nå, er ikke Charles & De på langt nær bra nok til å kunne bære navnet til en verdensmester. Det er synd.