Når en legende som Lervigs ølguru Mike Murphy går inn på eiersiden i en restaurant, kan man unnskyldes for å anta at det brygger opp til høy hipsterfaktor. Men denne tirsdagen var klientellet nesten uten hår i ansiktet, og nesten ingen app-utviklere eller interiørpsykologer prøvde å se ut som tømmerhuggere.
Kjelleren på hjørnet av Victoria Hotel huset den nå nedlagte restauranten Nero, og interiøret minner fortsatt om gamle dager, men med en liten, hipp tvist. Blant annet liberal bruk av "kunst" som uten å fornærme noen må kunne beskrives som noe folkelig.
Helge Andre Hafstad fra Øst, Lervigs bryggmester Mike Murphy, The Shack-eier Gunnar Ellingsen og forretningsmann Kristian Fredrik Kleppa Stensrud står bak nyskapingen, så det finnes både utelivskompetanse, ølkunnskap og finansielle muskler. Stensruds foreldre er store eiere i Lervig. Selv har eierne definert stedet som en "gastropub", der du finner en restaurantdel og en bardel, med egen barmeny. På lørdager er det i tillegg egen lunsjmeny. Uten reservasjon var det ikke fritt for at vi var i tvil om vi ville få bord på momangen, men etter en liten kunstpause i baren, hvor vi beskuet tavlen med de 22 ølsortene som finnes på tapp, ble vi vist til bords av vår oppmerksomme og vennlige servitør.
Menyen er kort og god, og skiftes ut relativt hyppig ifølge På Kornets nettsider. Denne dagen kunne vi velge fra en a la carte med kjøtt og fisk og ost, eller gå for en treretter eller en femretter, med eller uten følge av passende vin eller øl. Begge var medium sultne, så vi gikk for dagens treretter (399 kroner), samt ølpakke til 200 kroner.
Forretten var en kremet suppe på pastinakk, garnert med stekt kylling og friskrevet pepperrot. Til suppa en Vic Secret fra Nøgne Ø, en IPA med friskhet til å hamle opp med den temmelig bastante karakteren til pastinakken, en rotfrukt som etter vår mening kan bli i søteste og mektigste laget sammen med melkeprodukter. Kylling-garnityret var litt sparsomt fordelt, og litt seigt. Det er mulig at sprøtt kyllingskinn ville vært et mer korrekt valg for å variere teksturen mer. Pepperroten fungerte derimot utmerket. Godt, hjemmelaget brød og pisket nøttesmør var herlig tilbehør.
Hovedretten, mørbrad fra okse, kom dandert med stekt rosettkål, mandelpoteter og en saus parfymert med estragon. Kjøttet var nydelig, perfekt varmebehandlet, rosa tvers gjennom med en god stekeskorpe ytterst. Og så mørt at du kunne spist det med skje. Potetene var derimot i hardeste laget, nesten rå. Men alt i alt en meget god rett for oss kjøttspisere. Ølfølget var en Viking Blood fra Lervig/Boneyard, en rød IPA som var en meget god match til kjøttet.
Dessert: Merkelig nok glimret søte desserter med sitt fravær. I stedet var det ost. En av oss er ingen stor ostespiser, men hun kunne kose seg med mer brød, nøtter kokt i øl og en god kompott på kvedefrukt, samt smake på ølet sitt, så det var ingen sure miner av den grunn. Ølfølget var spennende, en Doughnut Break, som er en Imperial Porter fra Evil Twin, samt en minst like hårete Sippin' Into Darkness, en sjokoladepreget Imperial Stout fra Lervig/Hoppin' Frog. To øl som like gjerne kunne vært servert i små boller og spist med skje.
Fire oster, to av dem (Snedig, en ferskost og en kittmodnet som er vasket i Konrad stout fra Lervig) fra fenomenale Lise Brunborg på Stavanger Ysteri, en spansk chevre og en Blåmandag fra Den Blinde Ku. Alle sammen utmerkede i sin sjanger, med den kittmodnede som en personlig favoritt. Oppsummert: Prisnivået, sett hen til kvalitet og ambisjonsnivå, er moderat til Stavanger å være. For to personer, med hver sin øl i baren, tre retter og ølpakke til maten, betalte vi 1500 kroner inkludert tips. Det er ikke ille. Maten er velsmakende, og kan lett heves et lite hakk til en enda bedre opplevelse.
Tidligere restaurantanmeldelser: