Det verste er at jeg var skikkelig sulten. Hadde ikke spist skikkelig på mange timer, men det føltes som dager. Det rumlet bokstavelig talt i magen da vi entret lokalene i Myhregården hvor Casa Mexico startet opp for en tid tilbake og fikk beskjed om at det var fritt valg i bord, bare ett var opptatt. Så vi satte oss ved et vindusbord med utsikt mot Klubbgaten og Lars Oftedals plass, og tross salig Oftedals knusktørre syn på saken bestilte vi hver vår øl, som vi drakk mens vi studerte menyen, som liknet besynderlig på den som i sin tid ble presentert hos konkurrenten Mexico på Skagenkaien.
Ikke at det betyr så mye — meksikanske restauranter har stort sett det samme på menyen, slik italienske og kinesiske har.
Lokalene er litt merkelige på Casa Mexico - en vegg deler restauranten i to. Dermed er det ikke enkelt for dem som ikke har sikt til bar og kjøkken å få kontakt med personalet. Nå var ikke dette noe stort problem denne stille torsdagskvelden. Det var bare én servitør på jobb.
Jeg ville ha fiskesuppen som servitøren advarte meg mot. «Den er veldig sterk, nemlig». Vel, jeg liker sterk mat. Ledsagersken gikk for såkalte totopos, som viste seg bare å være nachos-chips, samt to dipper fra et utvalg på fire.
Suppen var grusom. Intenst salt, med en emmen, muggaktig smak. Store, tørre biter av laks, med store, harde biter av grønnsaker som ifølge menyen skulle være skåret i julienne, altså smale strimler. Scampien i suppa var hardkokt og tørr, med en distinkt smak av mudder. Noen reker (sånne fra boks, i lake) hadde også fått koke lenge og vel, og var nå små bleke halvmåner med konsistens og smak som viskelær.
Nachos-chips med dipp var akkurat det, altså noe som burde vært satt fram gratis på bordet, i stedet for å figurere som en «forrett» til 69 kroner. Maischipsene var rett ut av posen, og vi skulle ønske at vi kunne si at dippene var like forglemmelige, men det var de ikke. Guacamolen var slimete og klissete og smakte sterkt og ufriskt av hvitløkpulver. Salsaen, som også må ha kommet ferdig fra boks, var ufrisk og søtlig. Hvordan dette kan presenteres som en forrett er en gåte. Det er ingenting ved denne retten som minner om matlaging.
Som hovedretter hadde vi valgt henholdsvis fajitas og quesadilla, to standardretter som forefinnes på enhver meksikansk restaurant utenfor Mexico. Fajitas er kjøtt og fisk som hurtigstekes sammen med løk og aromater, og spises innpakket i tortillas, altså lefser, med diverse dipper og salat. Quesadillas er tortillas som er fylt med ost og kjøtt, typisk kylling.
Ostelefsene var fæle greier, med klissen ost, maiskorn fra boks og ørsmå biter av tørr kyllingfilet, og med de samme uinspirerte sausene/dippene. Fajitasen var ikke mye bedre. Biffstrimlene var ikke så aller verst, men scampiene var igjen ihjelstekt og knusk tørre, med en ufrisk smak. Tilbehøret var de samme dippene fra boks, bønner fra boks, revet ost uten smak og kald ris. Tortillaene var kalde, tørre og hang sammen slik at de revnet da de skulle hentes ut av boksen sin, og de brakk i stykker da de skulle rulles sammen, slik at fyllet begynte å dryppe ned overalt. Det var som å være med i en Tønes-sang.
Ikke en av rettene vi fikk servert hadde så mye som et hint av friske urter, altså det ekte meksikanske kjøkkenets signatur ved siden av frisk chili og lime, to andre ingredienser som glimret med sitt fravær.
Vinen vi fikk, en Santa Carolina fra Chile, var minst 10 grader for varm og smakte mest som lunken solbærtoddy.
Desserter var ikke til å tenke på etter dette.
Oppsummert: Casa Mexico må endre alt for å være et spisested for folk som faktisk liker mat. Dette er utilgivelig, uinspirert matlaging, og det er en meget smal sak i matbyen Stavanger å finne alternativ og langt bedre anvendelse for de 1100 kronene vi betalte (minus suppen, som ble strøket fra regningen).