Det er spesielt flerspillerdelen som gir "Destiny" den nødvendige slitestyrken, men for oss som ikke går lei av å plaffe ned romvesener så fort, er det mye å hente i historiedelen også. Spillet skulle ifølge de første ryktene være et rent fantasy-spill, men har likevel endt opp som et første persons skytespill med en god del rollespillmomenter. Blant annet finnes det en litt inkjevetta destinasjon (the Tower) hvor du oppsøker ulike folk som kjøper og selger ting du har eller trenger, og hvor du kan kommunisere med et beskjedent knippe andre spillere. Denne funksjonen er langt fra den mest interessante, da er det kjekkere at du kan treffe andre spillere tilfeldig på de ulike brettene, og dermed får litt tiltrengt hjelp til å rydde veien for de tilsynelatende uendelige hordene av lite vennligsinnede romvesener. Når det er sagt, er det ikke lagt opp til at man skal kunne kommunisere med andre spillere på noen spesielt lettfattelig måte.
Egenskapene og utstyret ditt forbedrer seg i takt med hvordan du løser oppgavene i spillet, og for samlemanikeren er det mye rart å plukke med seg på veien gjennom galaksene. Grafikken er akkurat så stilig som forventet, og det går an å bevege seg relativt fritt på store områder etter hvert som nye utfordringer låses opp. Fiendene framstår kanskje ikke som Mensa-medlemmer, men de er heller ikke automatiserte idioter med et innebygd dødsønske. Tilhengerne av scifi-estetikk med postapokalyptisk tematikk vil neppe skuffes av den visuelle siden av dette vakre og dystre spilelt.
"Destiny" er nok ikke så revolusjonerende som mange hadde håpet, og det er ikke feil å si at enspillerdelen kan bli noe ensformig etter en stund. Men opplegget med å knytte alt opp til en onlineopplevelse, med alt det medfører av samhandling, dynamiske sideoppdrag og framtidige tilleggspakker, gjør at dette er et spill man kan boltre seg i lenge uten å føle at man gjør det samme hele tiden.