Begge spill byr på en mer realistisk tilnærming til sine hovedpersoner, appellerer i større grad til spillerens følelser, og det filmatiske elementet er mye mer framtredende enn det man er vant til i fra de aller fleste andre spill. Stemmeskuespillerne har også blitt animert inn i spillet denne gang, hovedpersonene Jodie og Nathan visuelt basert på skuespillerne Ellen Page og Willem Dafoe.
Spillet følger hovedpersonen Jodie fra barndom til voksentilværelsen, ved hjelp av tilsynelatende vilkårlige hopp fram og tilbake i tid. Jodie er ikke som andre jenter. Hun har en slags ånd (Aidan) som på sett og vis henger fast i henne. Vedkommende er usynlig, men kan bevege på ting og har en del synske evner som han overfører til Jodie. Han er også temmelig uregjerlig, noe som fører til at normal omgang med andre mennesker i praksis blir umulig for Jodie. CIA ser imidlertid at kombinasjonen Jodie og Aidan kan brukes til mye praktisk. Ting går selvsagt ikke som planlagt, og så har vi det gående.
Historien er kanskje ikke banebrytende original, men grafikken er flott, og det er sjelden man finner en så sår stemning i et spill. Det er likevel ikke nok til å gjøre dette til en spillopplevelse det er verd å skrive hjem om. Problemet er først og fremst at spilleren aldri får være skikkelig med i spillet. Jo da, man har mulighet til å påvirke handlingen ut fra hvilke valg man tar underveis, men det finnes få utfordringer på det tekniske plan. Det er heller ikke ofte man trenger å bruke intellektet spesielt aktivt. For det meste holder det å trykke på de rette knappene til rett tid, gjennom såkalte quicktime-events. Dette er ganske kjedelig i utgangspunktet, og blir ikke bedre etter noen timer med repetisjon av akkurat det samme. Beyond: Two Souls er altså mer en slags interaktiv dramafilm enn et spill, og uansett hvor dårlig du gjør det, kommer du videre. Det blir både kjedelig og ensformig i lengden.