Ellevill matrix-humørbombe

I spill nummer fire har gjengen Third Street Saints inntatt Det hvite hus, intet mindre. Eller White Crib, som de har omdøpt det til. I logikken til dette spillet er denne typen forfremmelser det naturlige når man har reddet verden fra et gigantisk masseødeleggelsesvåpen. Det tidligere så konservative hvite huset har selvsagt vært igjennom en grundig oppussing, og framstår som et slags mørkt harry-paradis, komplett med strippestenger og tiger som kjæledyr. Men alt er ikke bare fryd og gammen.

Plutselig blir presidenten (Benjamin King) og hans hoff invadert av noen arrogante aliens, og etter å ha skutt ned en del av farkostene deres, blir presidenten sjøl tatt til fange og plassert i et skrekkelig 50-talls-Matrix.

Der løper han rundt som en vestkledd tulling, men ganske snart åpenbarer det seg en glitsj i matrixet, og dermed forstår han at dette stedet (heldigvis) bare finnes i hjernen til en datamaskin. Assistert av teknonerden Kinzie utnytter han svakheter i datasystemet til å skaffe seg superkrefter, noe som blant annet gjør ham i stand til å løpe fortere enn biler, hoppe ubegrenset høyt, fryse fiender til is, og så videre. Oppgraderinger av egenskapene blir blant annet tilgjengelige ved å samle inn blå energifelt, og tilgjengelige oppdrag finnes enkelt i pausemenyen. Kostymene og våpnene er like varierte og elleville som man kunne drømt om, og vel så det. Alt er fullstendig over the top uten snev av realisme. Det er bare å boltre seg.