De glade guttene og prinsessen og soppfolket og de befinner seg på øya Pi'illo, full av påstått vittige firkantfolk og en slem mann. Plutselig vaser vi rundt i drømmene til Luigi, og prinsessen er, merkelig nok, på avveie igjen.
Men jeg ser egentlig ingen mening i å følge historien, greier ikke ofte le av humoren og finner ikke helt vitsen i denne utgivelsen.
Mario finnes i så mange andre utgaver, fra det håpløse til det geniale, at dette ikke når opp til de store titlene, samtidig som det heller ikke kan være et forsøk på å lage verdens dårligste Mario-spill, for innimellom finnes det i hvert fall et glimt av underholdning her.
Jeg er ikke blant dem som liker kampsystemet, som greier å være både for enkelt og for tregt på samme tid, samtidig som slåssingen er den beste delen av spillet. Noen av kampene og gåtene er nemlig litt artige. Variasjonen er i hvert fall ikke dårlig.
Men så lenge Nintendo overlever, og det får vi da virkelig håpe at de gjør lenge ennå, vil det vel komme flere spill med disse karene, så det er bare å glede seg til neste runde. Til og med dette har visst solgt godt.