Skikkelig dårlige spill kan jeg fryde meg over fordi jeg antakelig ble født med varig svekkede sjelsevner. Skikkelig gode spill trengs det så klart ingen grunn til å drøye med. Men de helt greie? Da er dette plutselig en jobb. Fyttirakker’n.
Du spiller en duo med store våpen. De skyter slemminger i strøk der store våpen trengs, med mindre du er skuddsikker, og det er du bare unntaksvis. Spillet har en handling, men det skal ikke telle imot det. Kontrollene er som de skal være, og kanskje finner noen humor.
Egentlig er jeg ferdig med å anmelde nå, men jeg har fremdeles mange linjer igjen å fylle i malen for små spill. Jeg kunne jo finne på en flau vits eller noe, men jeg tror ikke det er noen vits i heller. Jeg vurderte å kopiere forrige avsnitt og lime inn flere ganger, men tror ikke noen ville synes det var morsomt, ikke engang meg selv.La meg heller snakke på tomgang, omtrent som om jeg var en nyhetsoppleser som hadde gått tom for nyheter, men bare var halvveis i programmet. Det minner meg om en historie jeg først hørte på QI:
Det var 18. april 1930. Nyhetsoppleseren på BBC skulle på lufta klokka halv sju. Han sa: «God ettermiddag. I dag er Langfredag. Det er ingen nyheter.» Deretter spilte de pianomusikk, før de satte over til neste program.
Dette burde være noe å lære av.
Flere spillanmeldelser finner du her.