Den hakket mer kjente Mario lever sannsynligvis herrens glade dager sammen med prinsesse Peach, mens kollegaen Luigi hutrer seg rundt i et Resident Evil-aktig hus med en modifisert støvsuger på ryggen. Med en halvsprø professor-assistent på trygg avstand, blir Luigi guidet rundt på jakt etter spøkelser som han først må uskadeliggjøre, så samle sammen. For å få has på beistene, må han løse gåter av ulik vanskelighetsgrad. Alt ligger med andre ord til rette for en akkurat passe skummel puslespill-opplevelse.
Dessverre blir det ganske tidlig altfor tydelig at de italienske rørleggerne er konstruert av japanere. Det er jo nærmest ingen grenser for hvor mye skriftlig dialog man skal måtte trykke seg igjennom før man kommer til poenget. Og professoren har ikke ringt mange gangene før det blir sykt irriterende.Det kan også være et poeng å skru av lyden etter en liten halvtime. Musikken er omtrent like variert som et gjennomsnittlig numetal-band, og du skal være temmelig lite kresen for ikke å bli sprø av den etter en ganske kort stund.
Selve spøkelsene er derimot ganske slapstick-festlige, og vil antakelig gi de minste en god latter eller to. Likevel blir også disse ganske ensformige etter en stund. Hadde variasjonen vært større og dialogene kortere, kunne dette funket bra. Nå blir det litt for kjedelig.
Flere spillanmeldelser finner du her.