Hissigproppen Kratos, som vi først ble kjent med på Playstation 2, og senere i oppusset versjon på PS3, er endelig tilbake.
Handlingen i årets spill foregår før de to foregående, og forteller bruddstykker om hvorfor det skar seg for den halvgudelige muskelbunten. Nå var det vel neppe noen som plukket opp disse spillene for å bli bedre orientert om gresk mytologi. Det hele fungerer først og fremst som frodige og fantasifulle kulisser til en spillopplevelse langt utenfor realismens grenser.
Kratos slåss mot det ene mytologiske monsteret verre enn det andre, og de kommer rennende i like nådeløse mengder som brennmaneter om sommeren. Det fører til at intensiteten blir så kraftig at spillet dessverre heller mot monotonien etter en stund. Vi får liksom ingen pusterom.
Så fort du har løst en gåte, klatret opp en vegg, eller funnet veien videre gjennom de apokalyptiske omgivelsene, dukker det opp nye monstre, nye bosser, nye forvokste skapninger som krever at du tar knekken på dem omgående.
Nå er det som sagt ikke selve historien som er hovedpoenget her, men den endeløse voldsorgien truer likevel med å skygge for spillets stemning og personlighet. Det kan virke som om utviklerne har gått litt på tomgang, og man risikerer å bli fort mettet.
Men for all del: I mindre doser er dette hjernedød tullballaction på sitt beste.
Flere spillanmeldelser finner du her.