Sissels jul.
Sissel Kyrkjebø med band og korister. Stavanger konserthus, Kuppelhallen, lørdag kveld.
Mer enn en gang har jeg tenkt at de artistene som tilsynelatende lever av å dra på juleturné må bli helt avsindig lei av julemusikk. Hvor mange ganger kan man kjøre igjennom «Glade jul» med forstanden i behold? Og hvor mange «nye» vrier kan man egentlig lage på sanger som er spilt ihjel for mange herrens år siden?
Sissel Kyrkjebø har tilsynelatende løst dette dilemmaet ved å gjøre julen mer til et løst tilknyttet tema enn til en tvangstrøye når hun setter sammen sine årlige adventskonserter. Som i fjor har hun både jazzet, gosplet og voksenpoppet opp repertoaret. Noen av sangene er de samme som på forrige juleturné, men minst like mye er nytt av året. I motsetning til et visst bysbarn har hun med andre ord gjort jobben med å skape noe nytt, i stedet for å lene seg på utprøvde formler.
Konserten startet med en livlig versjon av Bellamy Broters’ «Let your love flow», etterfulgt av en liten velkomstprat om at julen blant annet handler om kjærlighet. Noe som igjen gjorde det sånn passe naturlig å dra til med den 30 år gamle gjennombruddsslageren.
Deretter ble det en slags veksling mellom høyt og lavt, sakralt og lavkirkelig, med jul som en stadig tynnere rød tråd i et meget variert program. At Kyrkjebø har en fantastisk stemme er for så vidt fullstendig overflødig informasjon, men fortsatt er det fullt mulig å la seg imponere av det store registeret og allsidigheten. Vi har kanskje sett henne mer sprudlende mellom sangene tidligere, smalltalken og kampen mellom trang kjole og høy krakk kan bli noe anstrengt, men så snart musikken er i gang igjen, er det vanskelig å tenke seg noen som kler scenelyset bedre.
Det er rart hvor fort man blir vant til noe som er bedre, og det å gå på konsert i Kuppelhallen nå, er litt som å se på den gamle kasse-tv-en etter at man har byttet den ut med en dobbelt så stor flatskjerm. Man glemmer det heldigvis litt når programmet bare er godt nok, og det var det jo så avgjort i dette tilfellet.
Kyrkjebø er ikke blant de stemmene som roper høyest om krig og fred og politikk og sånt, men hun klarer likevel å sette julen inn i et større perspektiv. Uten å nevne for eksempel Syria, klarer hun å formidle at det ikke er meningen at vi bare skal kose oss og tenke på oss selv. Dette illustreres blant annet ved å legge inn «He ain’t heavy, he’s my brother» som første ekstranummer. Men også viktigheten av de mer personlige relasjoner tematiseres vakkert og tankevekkende i en neddempet versjon av «You were always on my mind», som først ble gjort kjent av kongen sjøl. Kyrkjebøs versjon er minst like fin.
Også i år får de tre koristene Wayne Hernandez, Sam White og Phebe Edwards mye spillerom, både alene og sammen med hovedpersonen. Det skaper et ofte etterlengtet trøkk i lydbildet, og både sangerne og de fire musikerne framstår som like allsidige som Kyrkjebø selv.
Faren er imidlertid at det skal bli for sprikende. Selv med en liten prat om at mange nok er lei av vinteren allerede og gleder seg til sommeren, er det vanskelig å forstå hva «Summertime» fra «Porgy & Bess» har i en julekonsert å gjøre. Og Wet wet wets sviske «Love is all around» forbindes riktignok med årstidens største landeplage-film, men det hadde neppe skadet å stryke den fra akkurat dette konsertprogrammet. Sånt er imidlertid lett å tilgi og glemme når vi kommer til bravurnummeret i slutten. Det er ingen som synger «O helga natt» vakrere enn Sissel Kyrkjebø. Får du ikke gåsehud av dette, er du antakelig en stein eller en pinne. Og avslutningen med denne ukens mest diskuterte julesang (med tekst), er en av de gjentakelsene man umulig kan gå lei av, med mindre man er Grinchen.