Ingebjørg Bratland er lyden av innlagt bredbånd i Vinje. Dama har en fot hengende i folkemusikken der oppe, mens resten av kroppen er plassert i en verden full av popmusikk, strøm, internett og modernitet. Det er denne ene, gjenglemte foten oppe i Vinge som gjør henne akkurat litt mer interessant enn mange av dem som bare har tatt rennafart og hoppa i popgryta uten redningsvest. Hun synger ikke sudulittendei, sann!, men hun vet hvordan det skal gjøres. De små fraseringene, trillene og vokalbevegelsene hennes, gjerne langt oppe i registeret, gir musikken hennes en ekstra schvung, det nydelige ordet særpreg som idolprogrammene dessverre har lagt i grus.
Bratland har det, og hun bruker det klokt. Jeg kjenner en kar som, uansett hva det dreier seg om, sier "ikkje før møje, ikkje for lide, men aaaakurat passe". Sånn gjør Bratland det. To prosent olje i bensinen. Resten er reinspikka pop. Ikke banebrytende, men solid popmusikk som har dette nødvendige innslaget av noko anna.
Bandet hun fyker rundt med er bra folk, en såkalt dynamisk gjeng som holdet tilbake krutt til det trengs. Noen få ganger drar de effektfullt til. Da har de ligget bak en stund og pent pæla plattformen til Ho Sjølvaste.
Bratland er ei likendes dame. Hun forteller trivelige anekdoter, små fortellinger og har blitt fint brifa av vår lokale mann i bandet (Pål Hausken, Rennesøy) om lokal koloritt. Om far Bratland virkelig prioriterte 100-kroners ugå og en ølplanke på Melkebaren foran datterens konsert vet jeg ikke, men historien var nydelig. Hun snakker godt og framstår som et godt menneske. Det skal ikke undervurderes. Hvis det ikke var så ukorrekt og betent, skulle jeg også nevnt at hun ser ut som en million dollar, men det skal jeg altså ikke gjøre.
Vi skal heller snakke mer om musikken. Litt smådramatisk er det flere steder. "Eimen av parfyme" er for eksempel en miks av Twin Peaks-booohhaaaa og en åpningshymne til OL. Stemningsfullt og fint. Bratland synger godt, og det er sanger her som er for viderekomne vokalister. Hun formidler også godt uten å være en sånn armer— og beintype. Og akkurat når melodramaet begynner å melde seg, kommer lettbeinte og durstemte "Markus" og "Ljos".
Vi får sjølgående synthesizer med den nevnte vinjevokalen på toppen, vi får gitarpop, flin koring, et par sleipe gitarsoloer og generelt god stemning mana fram av kompetent personell. Om de ikke alltid har dyppa alt materialet sitt i oppfinnsomhetsgryta, så spiller bandet kledelig og klokt.
Bratland spanderer på seg og oss tre songa som ikke var på vinjemål før hun tok oversetterrollen. Salige Jeff Buckleys "Grace" heve vorten "Nåde", en sang Bratland nagler. Julie Golds "From a Distance", tidligere brukt av Nancy Griffith og Bette Midler, er i alle sin fred/harmoni/økologiske grønnsaker-naivitet en flott sang i Bratland og hennes fintkorende bands hender og lepper.
Størst jubel hos publikum, som tydelig hadde radiokortidshukommelsen med seg, fikk hun da Bob Dylans "Make You Feel My Love" ble sunget. Jeg skal, uten blygsel, innrømme at jeg foretrekker Dylans raspegauking, men i samme sving si at Bratlands versjon er vakker.
Dette var en god konsertopplevelse. Musikken er ikke genial, men pakken er svært god. Så altså, dama som vi sist så som Spellemann-programmleder, og gangen før det som Odd Nordstoga-partnet, hun klarer seg utmerka godt helt sjøl, hvis noen var i tvil.