Etter å ha spilt to låter, litt på halv åtte, streiker gitaren til Steve Lukather fullstendig. Han kaster nærmest gitaren på en av teknikerne, den eneste mannen som virkelig har jobbet hardt de første ti minuttene av Toto-konserten. Litt drøs senere, og hele bandet går av. Det går noen minutter, de kommer tilbake, og vi kan fortsette. Kjip start, men strengt tatt var dette det mest spennende som skjedde. Resten var omtrent som forventa.
Toto har, i likhet med for eksempel Sting og Steely Dan, en Moses-med-staven-effekt på publikum. Noen får spontaneksem og tar det som en personlig fornærmelse bare introen på «Africa" spilles i samme kommune. Andre trykker bandet til sine bryster og applauderer teknikken, finslipen, synkopene og meloditeften. Kjærligheten til Toto synes å øke med evnen og lysten til å bruke tid på barbering. Rufsete skjeggemenn liker ikke Toto. Undertegnede har skjegg, det bør kanskje nevnes, men jeg er absolutt ingen prinsipiell motstander av barbering.
I fjor ga Toto ut sitt første album på ni år, «Toto XIV". Du skal være rimelig hardcore Toto-fan for bruke mye tid på den plata. Her er noen ok softrocklåter, søkklasta i nedpussa heavygitarriff, masse parenteser og et par riktig gyselige sanger. «Unknown Soldier (For Jeremy)" kunne uten bearbeiding glidd naturlig inn i «The Spinal Tap». Vi slapp den. De spiller fem nye sanger på denne konserten. Åpningen "Running out of Time" er en drivende sak med høy puddelfaktor og viltløpende gitarer. Greit nok, og det beste innslaget fra sisteplata. De hopper rett over i det lettbeinte seinsyttitall med den ytterst kleine "’ll Supply the Love" der de lefler med Chicago-softness. "Burn" følger, en powerballade som setter like djupe spor som en lettvekta trekkfugl i øvre luftlag. "I Won't Hold You Back" er I same gata, kraftig forsterka av flinke korister.
Første lysglimt er «Hold the Line», som tross tyn fra mange hold er en god sang. I motsetning til Love er Toto always on time. De spiller godt, det skal de ha. «Georgy Porgy» fungerer også fint. I motsatt ende er «Bend» kveldens gyseligste, tett fulgt av nye «Holy War» og «Great Expectations». Det meste befinner seg i midten. Helt ok, men kjedelig, miks av mjukrock, litt hardere mjukrock og ballader ispedd bandets signaturfiksfakseri.
Ryktet som teknisk flinke, nøyaktige og flawless har de i behold. Det er ikke i teknikken det knirker. Det er i evnen til å sende dopamin til hjernen, evnen til å by på noe mer enn innstudert perfeksjon. Alt du har hørt om Toto stemmer. I løpet av kvelden svir de av et par gitarsoloer som ganske sikkert fikk det til å boble i blodet på noen. Det som likevel først og fremst sitter igjen etter denne kvelden er at Toto er et nesten spektakulært uengasjerende band, kanskje med unntak av mimrebonanzaen som slår inn på «Africa", «Hold the Line", «Georgy Porgy", vI’ll Supply the Love" og et par til. De gamle ørelimsangene er slettes ikke så verst, og Toto spiller dem fint. Men etter dette, og fram til "Rosanna", er det kort og greit gørr kjedelig.
Lyden i DNB Arena var for øvrig ganske god, hvis du plasserte deg midtskips.
Toto gir deg ingen grunn til å hisse deg opp, verken den ene eller den andre veien. De er flinke på en klinisk måte, en slags musikkens ingeniører. Musikk må røre noe, engasjere deg, røske litt opp, ville noe eller massere deg ømt rundt hjertet. Toto er ikke i nærheten av noe sånt. De framfører sitt, omtrent prikkfritt. Hadde musikk vært en matematisk øvelse, ville Toto vært langt oppe på resultatlistene. Musikalsk er de pompøse og for ofte klisjejagende. De trigger nok mimresenteret i hjernen. Under "Hold the Line" var det for eksempel en kar som løftet krykkene og klappet med disse, så en viss helbredende, bakoverskuende kraft kan nok Toto ha.
Konsertversjonen av Toto er litt under middels. Det kokte selvsagt litt da de rullet ut «Africa» som siste låt, men jevnt over var dette en kveld for skuldertrekk og lav puls.
Lyst å se flere bilder fra konserten?
Les også: