Vi satt på langs i kirkeskipet denne kvelden og bare ved å vende på hodet litt kunne vi under det fargesterke Reil-orgelet se organisten, manualene og pedalene projisert på en skjerm. Det var virkningsfullt, for mer enn andre musikere arbeider organisten med hode, armer, hender og føtter. Ikke rart at Michael Praetorius (1571 –1621) sammenlignet orgelhuset med det menneskelige legeme, tastene med tåspissene, pipene med luftrør og strupe, blåsebelgen med lungen og luften med menneskets pust.
Men før vi fikk høre orgelet klinge, sang Katedralsangerne – Camilla Schøyen, Rønnaug Bakke, Oddgeir Kjetilstad, Sindre Fjetland Øgaard – Orlando Gibbons O Lord, Increase My Faith. Homogent og inntagende lød det i kirkens andre ende, koret. De samme sangerne fremførte nok en engelsk komponist som levde hundre år før Gibbons, Richard Farrant (1525–1580), Lord, for Thy Tender Mercy’s Sake. Dette var en særdeles virkningsfull effekt, nemlig å bryte opp en orgelaften med sang. Og alt dette stilfullt gjort.
Bach gikk 40 mil før å høre en berømt organist
Som seg hør og bør var det første orgelstykke av Bach: Toccata, Adagio og Fuge i C-dur. Bach levde i en tid da orgelet virkelig var instrumentenes dronning, som det engang het. En annen sammenlignet imidlertid orgelet med dydige jomfruer: Så snart man berører dem, bryter de ut i et fryktelig skrik. Slik var det nok med hovedorgelet i Domkirken, før det nå ble restauret, ombygget og utvidet.
Domorganist Ivan Sarajishvili spilte Bachs komposisjon både virtuost, dynamisk og med stil. Vi følte oss hensatt til kirker i Nederland eller Nord-Tyskland som har noen av de beste orgler å spille Bach på.
Apropos Bach, så gikk han som 20-åring 40 mil, fra Arnstadt til Lübeck, for å høre orgelmesteren Buxtehude. Orgelet har hatt sine oppgangs— og nedgangstider, men det stemmer nok, som ironikeren Heinrich Heine sier, at mangler de protestantiske kirker orgel, så er det ingen kirke.
Et høydepunkt under innvielsen av hovedorgelet var tre koralbearbeidelser av Brahms. Katedralsangerne sang koralene før vi fikk høre Brahms’ bearbeidelser, blendende godt spilt av Kåre Nordstoga. Denne måten og fremføre det på, vokalt og instrumentalt, var særdeles virkningsfull.
Konserten omfattet også noen stykker fra samtiden, av Nathan Stang (f.1990!). Det var sant og si ikke den største orgelkunst jeg har hørt. Adskillig mer av kirkeorgelets potensial og karakter, kom frem i A. G. Ritters Sonate nr. 3, som er et fragment. De forskjellige avsnittene var både dynamisk og klangmessig ulike, særlig la jeg merke til andre avsnitt, som var en arioso. Vår domorganist spilte Ritter på en måte som gjør at vi gjerne vil høre mer av denne (halv)glemte komponisten.
På grunn av tidlig deadline, måtte jeg som anmelder gå før siste stykket, Mendelssohns Fuge i C-dur. Men det jeg hørte og så, var nok til å fastslå at Domkirken nå har fått et orgel som er en katedral verdig.