Slagverk har innen den klassiske vesterlandske musikken aldri vært det den er innen jazzen. Men på kort tid har østerrikeren Martin Grubinger brakt slagverkets kunst til et nivå og en popularitet den aldri har hatt tidligere. Grubinger opptrer i de største konserthaller verden over og han endrer på konsertformen.
Han vakte enorm oppsikt da han i 2006 opptrådte i Wiens Musikverein (den klassiske musikkens aller helligste) med en såkalt slagverkmaraton, Showdown at Vienna Musikverein. Fire filmer er laget om ham og Grubinger gjør seg også gjeldene i flere media mot høyreekstremisme og rasisme.
Trolldomskunst
Flere komponister har skrevet verker for ham, bl.a. Rolf Wallin. Og altså den israelske komponisten Avner Dorman. Frozen in Time ble uroppført i Musikhalle Hamburg i 2007 og siden bl.a. i den enorme Frankfurter Jahrhunderthalle sammen med både pop og Hip-Hop. Verket bringer ifølge komponisten musikalske glimt eller snapshots fra de landmassene som antagelig brøt seg løs fra det som blir kalt Pangea-kontinentet, og ble til Indoafrika, Eurasia og Amerika. Nærmere bestemt får vi glimt fra forskjellige musikalske kulturer som utviklet seg her, men der det også er slektskap og berøringspunkter. ”Frossen tid” gir assosiasjoner både til geologi, arkeologi og det å ”fryse” levende bilder – samt til arkitektur som er blitt kalt ”frossen musikk”.
Om Grubinger som slagverker er det bare én ting å si: Han er en trollmann på sine slaginstrumenter som i Fartein Valen-salen torsdag kveld talte minst 30. I en slags solo-kadens i første sats var det mirakuløst det han fikk til i det rasende tempoet. Vi fikk i dette verket demonstrert til fulle hvor vidt forskjellige slaginstrumenter er. Fra småklokkelyd til slag på stortrommer som gikk rett i kroppen på oss. Grubinger ble møtt med stående og langvarig applaus.
Dette verket var det siste før pause. Som åpningsnummer fikk vi det som kalles ”Symfoniske danser” fra Bernsteins West Side Story. Selv om vi her verken fikk sang, dans eller teater, klang det under Christian Vasquez’ ledelse ganske så overbevisende: West Side Story (1957), en moderne versjon av Romeo og Julie og en musical som introduserer tragedien i denne sjangeren, er av en kvalitet som ikke har sin like, verken før eller siden.
Orkesterorgasme
Kverndokks Symfoniske danser ble bestilt av SSO til jubileumsåret 2014. Kverndokk behersker til fulle både det store orkestrale format og er en klangkunstner av rang. I verkets fem deler, som hver har en bestemt atmosfære, blir forskjellige innvandrermiljøer i Stavanger-regionen musikalsk portrettert. Innenfor flere av disse musikalske portrettene kommer det også til dramatiske virkninger. Som et hele fremstår verket, slik det ble fremført av SSO, som et velklingende potpourri over ulike lands musikalske uttrykk.
Og som om dette ikke var nok: Til sist fikk vi nok en dans: En spansk én, Ravels Bolero, som er like monoton som den er raffinert. Ravel sa i sin tid om Toscaninis Bolero-tolkning at den var altfor rask. Andre dirigenter har falt for samme fristelse. Men ikke slik med Vasquez! Han holdt det rette tempoet (omtrent som Boulez), og uten å akselerere når det bygger seg opp til en orkesterorgasme. Når så det som hele tiden har vært i C-dur plutselig vender seg til E-dur, var virkningen sublim. Det skjer rett før det hele faller sammen. Men som Napoleon sa: Mellom det sublime og det latterlige er det bare et lite skritt.