Den godeste Kim Larsen har slitt med ryggen en stund. Etter det som sies å være en prolapsoperasjon for en tid tilbake, kan han ikke lenger stå på sine egne konserter. Han kommer ut, setter seg ned på en rød stol, og blir der. Alder skal man ikke holde mot folk, heller ikke prolapser, men det livner ikke opp i lundar at hovedpersonen ikke kan gjøre mer enn å gynge på stolen. Stemmen er nok den delen av Larsens legeme som har holdt seg best. Det danske nasjonalklenodiet har aldri sunget vakkert, men han har sin umiskjennelige rasp, han treffer godt og han har fått noen lag med rust som slettes ikke skjemmer sangene.
Han er mindre bråkjekk og brauten nå når han sitter. Litt kraft og pondus er borte. En litt overraskende bi-effekt av sitteriet er at han, i de myke øyeblikk, framstår som en klok mann, nesten ydmyk. "1910" var et slikt øyeblikk. Samtidig som det er litt stusselig, får man respekt for en fyr som gir blanke i rygg og skavanker og bare gir gass. Problemet er at det er mindre gass å gi enn det en gang var.
Musikalsk har han heller ikke forflyttet seg i særlig grad de siste – vel – aldri. Han har skrevet et par fine sanger, et par slagere og halv tress som er ok, men ikke mer. Konsertene hans har vært forutsigbare som en danmarksferie. Trygt, koselig og fint, men aldri i nærheten av å være spektakulært. Han lager heller ikke musikk lenger som får sevja til å stige. Sånn er også denne kvelden, minus litt. Det er noe energifattig og rutinepreget over det hele. Verken band, Larsen eller vi som noterte vil skrive denne kvelden inn i kalenderen som den gangen de fyrte på alle sylindre. Og man kommer bare ikke utenom at det er stusselig å se den tidligere hannkatten sitte litt redusert på en stol.Noen plusser noterte vi oss. Kveldens beste minutter hadde Larsen og bandet under "De smukke unge mennesker", en låt som stikker seg ut fra mengden, og som bandet får ordentlig sving på. Den tyner registeret til Far Sjøl, men det var like fullt kveldens glansnummer. Det var også punch i bandet i gode øyeblikk. Det var bare for få av dem.
Kjukken spiller, av naturlige grunner, en enda større rolle nå som sjefen sitter på stolen. Musikalsk har de noe Jack & Jones-aktig uoppfinnsomt over seg, men de er stødige og effektive. De gjør jobben. Det skal også være nevnt av stemningen blant de mange tusen på Sandnes Brygge var god. Det ble sunget, klappet, hoiet og danset både swing, klinas og banebrytende fridans mens solen motvillig seig ned bak Ruten. Over 20 grader midt om natten skadet definitivt ikke, og jeg tipper at fanbasen synes dette var stas okke som.
Kim Larsen er noen måneder fra å runde 70. Han er langt fra alene om å tyne karrieren ut i de gyldne år. Livet er tross alt langt, selv om han påstår at lykken er kort. Det er vanskelig ikke å bli helt blindet av legendestatuser og historiske prestasjoner. Det er for eksempel fristende å si at Larsen synger like godt nå som før, men han gjør altså, med respekt å melde, ikke det. En lovprisning av onsdagens konsert er bare mulig hvis du trekker med de siste 40 årene. Her og nå-versjonen av Kim Larsen er ikke det helt store, dessverre. Folk har også holdt på betraktelig lenger enn 70, men litt av gnisten i vår danske venn virker å være borte. Han har sikret seg sin plass i den danske pophistorien, men vi får håpe han har visdom til å gi seg før han blir for redusert.