Beethovens mest populære kammermusikkverk for stor besetning er nok fremdeles septetten op. 20. Den kombinerer det galante og det lærde og ble berømmet for dét allerede i Beethovens samtid. Beethoven selv likte ikke at den var så populær; jeg skulle ønske at den kunne brennes, sa han ved en anledning.
Det var nok ikke alvorlig ment, for septetten er full av beethovenske innfall, alle slags formtyper, og klangprakten er stor i det fargerike instrumentariet. Ikke rart at den fremdeles spilles så ofte på kammermusikkfestivaler. Det sammensatte ensemblet som spilte dette storverket lørdag kveld, var usedvanlig homogent, samtidig som det ga en frihet til det enkelte instrument. Så får det da heller være at en slik live-fremførelse vanskelig kan blir plettfri.
De forskjellige satsene gir spillerom til både flotte solopartier og oppmerksomt samspill. I adagioen var det mye lekkert fiolinspill og hornet har en lengre solo, praktfullt gjennomført av Annamia Larsson. I scherzoens trio har celloen et lengre konsertant opptrinn, der strykere og fagott med vuggende dansebevegelser akkompagnerer celloens ländlermelodi, smakfullt foredratt av Clemens Hagen.
Beethovens melodier eller motiv lyder ofte som om de er tatt fra gatesang eller folkemusikk, selv om de påviselig er laget av ham selv. For eksempel er det viktigste innfallet i menuetten tatt fra klaversonaten i G-dur op.49, som mange vil gjenkjenne fra pianotimen. Det lyder som om det er nynnet eller plystret fra gaten. I andanten blir et folkemusikkaktig tema variert fantasifullt flere ganger. Men det Beethoven gjør, er å sublimere disse enkle motivene til – ja, det sublime. Fremførelsen til septetten lørdag kveld tok godt vare på spenningen mellom det banale og det sublime.
Sammen med Schumanns klaverkvintett op. 44 og Dvoráks klaverkvintett op.81, er Brahms f-moll-kvintett den mest spilte og mest verdsatte av verkene i denne sjanger. Og absolutt den man får mest ut av ved å trenge inn i, analytisk så vel som performativt.
Min forventning til Ebène-kvartetten sammen med Ihle Hadland var, må jeg innrømme, skyhøy – etter å ha hørt cd-en med Ebène-kvartetten i dette verket og samtidig vite hva Ihle Hadland er god for. Og forventningen ble innfridd, men ikke akkurat slik jeg hadde trodd. I forhold til alle de fremførelser/innspillinger jeg har hørt av dette verket, var klaveret mer i bakgrunnen; særlig i scherzoen pleier klaveret ha mer gjennomslagskraft. Men at nettopp dette var intendert, tviler jeg ikke et øyeblikk på. Det var en detaljrikdom her, som jeg aldri tidligere har hørt i konsertsalen. Nyansene i de svake partiene var en fryd for øret. Og når Brahms er på sitt mest melodiske, er det å ligne med et musikalsk kjærtegn (og sikkert også et fysisk sådant).
Ihle Hadland er en særdeles lydhør kammermusiker, også visuelt. Om det var mindre av kraft, vekt og ildfullt spilt i denne fremførelsen, så var den likevel – og kanskje nettopp derfor – en fortolkningsmessig nyvinning.