I fjor vakte 1B1-ensemblet med Jan Bjøranger som leder stor begeistring for sine Holberg-varianter (sammen med Ihle Hadland) under en konsert i Domkriken . Cd-en som kom noen måneder etterpå, vakte internasjonal oppsikt. At ensemblet stadig er i utvikling kunne vi høre i går kveld.
Mozarts Sinfonia Concertante er underholdende musikk i beste forstand og i blåserne sammen med strykeensemblet bugner det av mozartsk skjønnklang. Blåserne veksler mellom vakre solo-partier og konserterende vekselspill. Alt ble det gjort med presisjon og vakre klangfarger. I den langsomme satsen hørte vi så å si sang fra blåserne, og finalen, en variasjonssats med et vakkert tema, ble beundringsverdig virtuost spilt. Blåsere og strykere dannet et fargerikt klangteppe eller stemmene slynget seg om hverandre.
Etter pause fikk så Bartóks Rumenske folkedanser, opprinnelig skrevet for klaver. De mange virkningene ble blendende godt spilt og i de to siste dansene lød det feiende flott.
Før jeg gikk på konserten hørte jeg en innspilling av Haydns C-dur-cellokonsert med Truls Mørk og Det norske kammerorkester fra 1991. Mye har skjedd på disse årene. I forhold til Det norske kammerorkester spilte IBI Haydn mye mer lett og lekende, slik det skal være. Samspillet med Clemens Hagen var førsteklasses. Den berømte cellisten fra Hagen-kvartetten har Haydn (og også Mozart, Beethoven etc.) under huden. Vi la straks merke til den sangbare tonen. Jeg gjetter på at Hagen selv har laget de lange og improvisatoriske kadensene til 1. og 2. sats selv. (Haydn skrev ingen). Den langsomme andresatsen var betagende melodisk, og i den hurtige finalen, en slags perpetuum mobile, viste Hagen seg som en virtuos av rang. Alt var på plass her. Og ikke minst: Solist, ensemble og dirigent var til de grader inspirert. Make til cello-spill i denne konserten har jeg aldri tidligere hørt!
Så var tiden inne for Sjostakovitsj’ gripende verk: Kammersymfoni op.110a. Verket var opprinnelig strykekvartett nr. 8, men den russiske dirigent og bratsjist Ruldof Barshai instrumenterte den med hell til en kammersymfoni. I dette verket har komponisten brent inn sine initialer d-ess-c-h. Verket er skrevet i Dresden i 1960, under inntrykk av de enorme ødeleggelsene der. IBI hadde den rette dystre og klagende tonen i innledningen, og det såre i melodiene som følger. De brå avbruddene av flerrende akkorder som så gjentas flere ganger, lød faretruende og med motorisk umenneskelighet. Sjostakovitsj siterer flere av sine egne tidligere verk i kammersymfonien. Blant annet bearbeides i sørgemarsjen i fjerde sats et tema fra hans opera Lady Macbeth fra Mzensk. Det er altså et bekjennelsesverk med flere betydningslag. Siste sats, en stort anlagt largo utviklet fra d-ess-c-h, ender med en østkirkelig kadens.
De smertefulle melodiene i dette verket ble spilt med stor innlevelse. Og de faretruende akkordene traff oss midt i kroppen. Alt takket være Jan Bjørangers inspirerende ledelse og det nivå 1B1 nå har nådd.