Han mente med det at tidligere så hadde symfoniene hans basert seg på sang (lieden), med eller uten tekst, og altså hadde et slags semantisk innhold. Mahler ville fra nå av denne innholdsestetikken til livs.
Likevel: Det er ikke til å komme fra at livet, Mahlers liv, hans erindringer og hans frykt, slår inn i verket. Det er ikke uvanlig, i de beste Mahler-monografiene, å tale om både et bankemotiv (jfr. Beethovens Femte), et klagemotiv, et trøstende motiv, et fortvilelsesmotiv, marsjmotiver av forskjellige salg, et kjærlighetsmotiv og et dødsmotiv. Adorno mente til og med i sin vakre Mahler-bok å høre et redselsskrik verre enn døden i den skjærende skarphet i trompetene i det første mellomspillet i første sats som Mahler selv kalte Sørgemarsj og wie ein Kondukt (som et likfølge). Og vi hører både fanfarer og signaler, et koraltema som går igjen og avslutter verket, en ländler med svung, folkevise og barnesang.
I torsdagens fremførelse, som til tider var overveldende, hørte vi hvordan motiver blir revet i stykker og ikke får utvikle seg til temaer. Forløp bryter sammen og fanfarer innvarsler katastrofer. Vasquez hadde sans for det plutselige som Mahler har innskrevet i partituret, og som ofte har en faretruende virkning. Selv om enkelte partier og plutselige overganger kunne ha vært spilt svakere i kveldens fremførelse. Vi ble særlig imponert over messingen i scherzoen, satsen som er selve aksen i symfonien med sine 800 takter, og nærmest for en hornkonsert å regne. Solohornet (spilt av Steven James) lød i enkelte partier usigelig vakkert, som en drøms etterklang. Adagiettoen, med utelukkende strykere og harpe, ble nydelig fremført, men uten snev av Kitsch. Det var vanskelig her å la være å assosiere til kjærlighet og ømhet, kanskje fra en mor som stryker sin lille gutt over hodet.
På denne konserten prøvde SSO seg med et eksperiment: Å endre på konsertformen, slik at vi i vel 20 minutter før pause fikk en verkorientering med orkesteret på podiet. Det kunne lett ha blitt et antiklimaks før konserten begynte. Men slik Nils Henrik Asheim formidlet prøver fra de forskjellige satser som orkesteret så spilte, så ble det meningsfullt og vellykket. Komponisten Asheim har et eget blikk for komposisjonsmåte, form og instrumentering, og hans karakteriseringer var både originale og treffende.
Begeistringen var uvanlig stor og applausen deretter da det 70 minutters lange verket var fullført. Mahler er populær i Stavanger – hvem skulle ha trodd det for 20 år siden! Jo, det går fremover her i distriktet for klassisk musikk.