Maria Arredondo og Bjørn Skagestad har over 120 "The Sound of Music"-forestillinger på samvittigheten, etter at den velkjente musikalen ble satt opp på Edderkoppen i Oslo i 2008. Når de i år vender tilbake til konsert— og kulturhusscener over hele landet, er det med en konsertversjon av den samme musikalen, og de har med seg lokale sangere på de ulike stedene. Det burde ikke være noe problem, musikalen er jo så proppet av kjente og kjære sanger og flott musikk, at det er mer enn nok materiale til en passe lang konsert. Men en eller annen har åpenbart tenkt at dette ikke var nok. Detaljene i den romantiske historien om den nesevise og godhjertede klosternovisen som myker opp den mutte og morske enkemannen må åpenbart også fortelles. Dermed får vi en slags hybrid av konsert og fortellerstund. Man har tydeligvis valgt å gå for det noe haltende "tell, don't show"-konseptet, og Skagestad er degradert fra kaptein til konferansier.
Men alvorlig talt: Hvor mange av publikummerne kan det egentlig være som ikke kjenner denne musikalen, kanskje spesielt gjennom filmen, og dens plott framlengs og baklengs? Er det egentlig nødvendig å først fortelle hva som skjer, og så framføre et par sanger?
En av grunnene til at "The Sound of Music" er en så uovertruffen musikal, er at musikken har en så tydelig funksjon i historien. Den bringer handlingen videre fra en scene til en annen, og den er helt avgjørende for utviklingen av plottet, både når det gjelder Von Trapp-familiens indre liv og i forbindelse med det krigshistoriske bakteppet. Men når man forsøker å formidle dette med ord i stedet for musikk, fører det til unaturlige stopp og flere brudd i stemningen.
Når det er sagt, er det et glimrende ensemble vi får gleden av å oppleve. I programmet står det bare "lokale barn", så det er ikke godt å si hvilken bakgrunn de yngste sangerne har. Det er uansett en fryd å se hvor trygge de sju von Trapp-barna er på scenen og hvor godt de samhandler med de faste sangerne. De synger og spiller flott og med stor innlevelse, og vår lokale Rolf er omtrent hundre ganger mer sjarmerende enn postbudet fra filmversjonen. Det er selvsagt ingen spøk å hoppe etter Julie Andrews, men Maria Arredondos stemme og slentrende kroppsspråk passer godt til rollen. Det oppstår kanskje ikke åpenbare gnister mellom henne og Torstein Sødal (Georg Von Trapp), men stemmene kler hverandre perfekt. Litt skurring med det tekniske gjør at lyden ikke alltid er på sitt mest optimale, men det lever vi godt med.
Det hele bakkes opp av koret Viva fra Sandnes, og de gjør rett og slett en fabelaktig jobb. Gåsehuden kommer krypende mer enn en gang, både i partiene hvor de trør til med sakral klostersang og når de på en diskré, men effektfull måte understøtter de andre sangerne. La oss håpe at vi får anledning til å høre både dem og barna igjen i en skikkelig fullblodsversjon av denne herlige musikalen.