Opprinnelig skulle vi har hørt Richard Egarr som pianist og dirigent i Mozarts klaverkonsert nr. 24, samt Schuberts symfoni nr. 6 og Beethovens nr. 8. Ut fra det jeg har hørt av Egarr, ville det ha vært særdeles spennende. Men av og til melder musikere forfall, og som erstatning fikk vi torsdag kveld høre pianisten Dejan Lazić i Mozarts klaverkonsert nr. 21 med Jan Willem de Vriend som dirigent i et program som også omfattet innledningen (Sinfonia) til Figaros bryllup og Beethovens symfoni nr. 8. ## Lynraske overganger
Men det var mer enn en god erstatning. I den korte Sinfonia som innleder Figaros bryllup, ble vi vitne til et særdeles vitalt spill ledet av en dirigent som struttet av energi. Og Lazić, opprinnelig fra Kroatia, viste seg som en Mozart-pianist av rang, om enn ikke av de helt store. I første sats av C-dur-konserten K. 467 kunne vi fått mer storhet i stilen – grandeur, som det heter med et godt norsk ord! – slik at det ekspansive i denne satsen ble tydeligere. Det gjaldt da selvfølgelig også for orkester og dirigent. Men de lynraske overgangene som Mozart her har komponert, ble godt ivaretatt.
Andanten i denne konserten ble så berømt da Bo Widerberg brukte den i sin film Elvira Madigan at et stillbilde av den vakre Pia Degermark pryder coverne på flere utgivelser av konserten. Den er en slags arie eller serenade med dempede strykere og pizzicato i bassen. De vakre sangbare melodiene som solisten strør om seg med, nesten improviserende, gjør ikke satsen mindre operaaktig. Dette var ett av fortrinnene i Lazić' og de Vriends tolkning som også hadde den nødvendige luftige atmosfære. Om spillet til pianisten ikke alltid var subtilt, så var det til gjengjeld elegant.Sistesatsen kunne jeg tenkt meg mer sprudlende. Slik den nå lød, ble det av og til noe taktfast. Men virtuositeten i denne satsen var det ingenting å si på. Jeg gjetter på at Lazić selv har skrevet kadensene (den solistiske improvisasjon mot sluttet av satsen) i første og siste sats. Iallfall gjenkjente jeg dem ikke blant de ti som jeg kjenner fra før. Mozart skrev nemlig ikke selv kadenser til denne konserten. Lazić gjorde mye ut av de lange kadensene, men de var så avgjort verd å høre på. Og han måtte kvittere en fortjent applaus med et ekstranummer: siste sats fra en Haydn-sonate.
I verket etter pause, Beethovens symfoni nr. 8, viste de Vriend seg igjen som en dirigent med stor energi, men godt tilpasset denne symfonien, som hverken er heroisk eller passer med bildet av Beethoven som titanen blant komponister. Gestikken var (for) ofte huggende, men hadde også en nyansert tegngiving og plastisitet der det var på sin plass. I denne tolkningen, som så avgjort var inspirert av historisk oppførelsespraksis (Brüggen, Harnoncourt), kunne vi begeistres over herlige aksenter, de «humoristiske dybder» (Schumann), men også den klassiske formfullendthet og ro som verket utstråler.